Noen ganger kan jeg stå og se på søylerekker nesten uten å merke at tiden går. Bare betrakte de. Ta inn mektigheten. Det er egentlig dét det handler om – å ta inn. For søyler treffer noe i meg som jeg ikke helt klarer å sette ord på.
De har fascinert meg lenge. Ikke sånn at jeg trenger å vite alt om dem, alle navnene, stilartene, teknikkene, steinarten. Det holder å se. Å la blikket gli over steinen, over utsmykningene, over det som står igjen. Å ta i mot det de formidler, eller kanskje det jeg selv legger i dem.
Disse bruddstykkene fra en annen tid overleverer noe til oss.
Jeg kan ikke unngå å tenke at det er litt underlig at jeg tiltrekkes av det brutte, jeg som liker helhet og finesse? Jeg er ingen stor tilhenger av ødelagte ting, men antikkens rester? Det synes jeg er vakkert. Aner ikke hvorfor. Kanskje fordi de minner oss om hvor mye som har vært, og gir en påminnelse om bestandigheten.
Søylene er så massive, så høye. Det er nesten ufattelig at dette ble reist for to tusen år siden, uten alle de hjelpemidlene vi i dag tar for gitt. Hvordan fikk de det til? Det er mye informasjon om det, men jeg er egentlig ikke ute etter alle svarene. Akkurat nå holder det å undre seg. Å anerkjenne arbeidet som ble.
Og så er det dette, da: Det vi ser av antikken i dag, er ikke nødvendigvis antikken slik den var. Det er en moderne representasjon av hvordan vi vil at den skal se ut. Et lappeteppe av biter som hører sammen – og ikke hører sammen. Slik som disse søylene på Forum Romanum i Roma, satt sammen av deler fra ulike søyler for å skape en slags helhet. En helhet i fragmenter.
Det samme gjelder statuene. Hodet til en statue kan ha tilhørt en annen kropp enn den det er plassert på. Det var faktisk vanlig. Særlig blant de pengesterke, blant de som kanskje ikke var så atletiske, men gjerne ville framstå som det. De kunne gjerne plassere sitt eget portrett på en kropp med bedre proporsjoner. Det er komisk, men humor var neppe poenget; dette handlet om status, om å bli sett og regnet med.
Men samtidig: De var mennesker, som oss. Med ambisjoner, svakheter, frykt, stolthet – og humor. Det er godt dokumentert i grafitti på ruinene. Prompehumor og karikaturtegninger er ikke forbeholdt dagens mennesker. De levde, de lo, de konkurrerte de bygget. Og noe av det står her fremdeles, stykkvis og delt.
Kanskje er det det jeg ser når jeg står der og tar inn søylene. Alle menneskene som på en eller annen måte har vært i kontakt med dem fra antikkens dager. Kanskje er det fordi det er en representasjon av livet sjæl. Det er stykkvis og delt.
