Året er 13 fvt. og et nytt bygg reises i Roma. Keiser Augustus lager et amfiteater som ikke ligner noe annet. Det dediseres til hans nevø og utpekte arvtaker, men nå avdøde, Marcus Claudis Marcellus

2000 år senere ser det helt annerledes ut. I tiden i mellom har mye skjedd. Det har blitt delvis revet, vært en middelalderfestning, blitt ombygget til renessansepalass. Materialer har blitt brukt til andre bygg, f.eks. til bruen til Tiberøya. I denne perioden vokste grunnen bokstavelig talt oppover ørene på teateret, eller i hvert fall oppover buegangene.

Og så kom Mussolini. Det er takket være han at vi ser teateret slik vi ser det i dag. Så vondt det enn gjør. Som de fleste andre steder i Roma har han satt sine veldig synlige og litt mer usynlige spor.

For det første ryddet han rundt teateret. Ikke han selv, selvfølgelig – han hadde folk til slikt. Men han ble da observert spradende rundt på byggeplassen (bilde). Folk som bodde rundt teateret ble skippet ut av bysentrum og inn i de sjelløse nye forstadene. Grunnen var todelt: sluminntrykket skulle renses og Mussolinis paradegate og spradegate til den nye stasjonen måtte få plass. Og hva var bedre enn at Marcellusteateret framsto som hans maktsymbol? Mussolini skulle nemlig få besøk av Hitler, og da var det viktig å framstå som den helten han (selv mente han) var. Hus ble revet, området ble gravd ut, gater ble bygget og symboler ble reist. På toppen av teateret var det et palazzo i privat eie, så han kunne ikke røre det. Folk med penger, kaster man ikke ut i forstedene, må vite. Han videreførte noen buer, i en typisk fascistperiode-stil for å støtte opp. Fint gjort egentlig.

Hvorfor bevare dette teateret og rive andre ting som sto rundt? Jo, fordi Mussolini så på seg selv som keiseren – Il Duce, lederen. Han var den nye Augustus, og refererte til seg selv som det. Han hadde høye tanker om seg selv. Teateret var viktig for Augustus, og dermed ble det et viktig symbol for Mussolini. På veggen som var synlig fra veien – i perfekt høyde for alle som passerte– var det en tavle som ser gammel ut. Men synet bedrar. Tavlen viser inskripsjonen “A VII E F”. Det betyr fra det syvende året etter fascismen. Den maktkåte Mussolinini forsøkte å innføre sin egen tidsregning. Om Hitler ble imponert? Han kom aldri så det var mye house cleaning til ingen nytte. Tavlen er forresten like synlig i dag.

Vi kan si mangt om Mussolinis keiser-kompleks, men uten det hadde vi kanskje ikke hatt denne perlen av en antikk struktur stående så synlig i bybildet.

Vi har lett for å tenke på fortiden som bestående av mennesker som hadde andre kvaliteter enn oss. Kanskje vi dehumaniserer de litt. Det var en alvorlig tid, livet var for de aller fleste svært hardt. De hadde sikkert ikke overskudd til å drive med slike tulleting som vi fort kan holde på med. Ting som vi kanskje tenker er typisk moderne tid. Vel, mennesker er mennesker, og slik sett har vi kanskje ikke forandret oss så mye.

Måten de gamle grekerne og romerne snakket til og om hverandre, var brutalt direkte og ikke så rent lite komisk. I hvert fall sett i retrospekt. De øste av seg med karakteristikker av hverandre, som ikke kan tolkes som særlig annet enn krenkende. Ofte var det også med hensikt. Det er faktisk nesten som det vi ser i sosiale medier i dag: Tidvis en total mangel på filter.

Grafitti er ikke et 80-talls fenomen, slik vi kanskje kan innbille oss at det var. Grafitti kommer av latin og betyr risninger. Det var altså å risse noe inn i sten.

Antikkens form for sosiale medier, var veggene utenfor vannhullet Der ble karakteristikker og karikaturer risset inn til spott og spe for alle som passerte. Vi kan jo se for oss hvordan et noen glass med vin løsnet kreativiteten. Men de tok i bruk vegger andre steder også. Som i basilikaer og andre hellige bygg. I vakre Santa Costanza mausoleum er det ironisk nok, sett med våre vår tids øyne, en vegg hvor grafitti synes.

Fornærmelsene ble risset inn over en lav sko. Det kunne være tegninger, som for eksempel der hvor en person blir framstilt med ekstremt neseskaft eller andre overdrevne eller underdrevne trekk. Og det kunne være tekster, som for eksempel: “Theophilus, ikke utfør oral sex på en jente opp mot en vegg som en hund” (risset inn på en vegg i en bygate), eller “Epaphra, du er skallet!” og “Phileros er en evenukk!” (begge risset inn i en basilica).

Grafitti trengte ikke bare å handle om devaluerende karakteristikker av andre, det kunne også være selvpromotering.

Det er funnet mange slike inskripsjoner fra antikkens dager, slik som fra Lupinare (bordell) i Pompeii fra år 79 fvt: “Solemnis var her, en dyktig utøver” (under tilføyd): “Solemnis, du er den perfekte elsker”.

Hva var Soemnis en dyktig utøver av? Elskovskunsten? Er det en av hans utvalgte elskerinner som har tilføyd under, eller er det han selv? Ved bordellet Lupinare var det mange som hadde behov for å uttrykke seg på flere vis, slik som dette: “I screwed a lot of girls here”.

Illustrasjoner som gikk igjen var tegningen av penis, ikke nødvendigvis knyttet til fornærmelser. Det var antagelig den mest illustrerte kroppsdelen, da som nå. Det var ikke bare i tilknytning til bordeller at disse ble funnet. Det var et ganske vanlig syn i bybildet –og som annotasjoner i bøker(!).

Noen hadde bare behov for å fortelle at de hadde vært der: “Gaius Pumidus Dipilus var her 3. oktober 78” (det kan også ha vært noen andre som skrev). Mens andre skrev en siste hilsen i en basilica, slik som pyrrhus til sin kollega Chius: “Jeg sørger fordi jeg hørte at du har dødd; så dermed farvel.”

Typiske slike ting vi ser på offentlige toaletter om fortapt kjærlighet, fant vi også i antikken: “Slemme Lalagus, hvorfor elsker du meg ikke?” og “Atimetus gjorde meg gravid”. Litt motivasjonssitater var det også plass til: “Når du er død, er du ingenting” (inne i Senatshuset).

Det er en drøss av eksempler på grafitti fra den tiden, og det er et morsomt fenomen. Doktorgradsstipendiat Joonas Vanhala forsker på romerske fornærmelser i Pompeisk graffiti, og jeg var så heldig at jeg var tilstede på en av hans presentasjoner av prosjektet sitt i den tidlige fasen. Så interessant og så komisk.

Det det egentlig viser oss er at vi har kanskje ikke endret oss så mye, vi har bare endret medium — og kanskje fått lagt inn et og annet filter.

---

Kilde:

https://pastebin.com/tKLSWjSt

Da jeg var på min o’store italienske reise i 2021 forelsket jeg meg grundig. Det var ikke bare Roma som helhet jeg forelsket meg i, jeg ble hodestups forelsket i noen av byens utallige artefakter. Et av disse var rytterstatuen av Anita Garibaldi.

Det er meg en gåte at jeg ikke hadde sett denne før vi ble introdusert for den i en forelesning med Det norske instituttet, fordi den er plassert på Gianicolo-høyden som er et av mange favorittsteder jeg likte å rusle rundt på. Da jeg oppdaget den var jeg solgt. Den er noe helt for seg selv. Den er noe helt for meg

Anita hvem sa du?

Anita Garibaldi fikk heltinnestatus i Italia på grunn av hennes ukuelige kamp side om side med frihetsforkjemper-ektemannen Giuseppe Garibaldi som førte til Italias samling i 1861. Fire barn var ikke en hindring for hennes frihetskamp, hun var altså ikke en A4-husmor av sin tid. Gravid med sitt femte barn døde hun av sykdom, midt i kampens hete, og ble hurtig og overfladisk begravet i Ravenna. Historien om Anita og Giuseppe blir framstilt som en lidenskapelig kjærlighetshistorie, romantisert og hedret.

På begynnelsen av 1930-tallet ble hedringen av henne formalisert: Hun ble foreviget til hest i bronse, på toppen av det som skulle bli hennes gravkammer. Levningene ble hentet fra Ravenna og plassert i hennes nye, vakkert dekorerte evige gravsted på Gianicolo bare noen hundre meter unna ektemannens rytterstatue.

Oppdragsgiveren var forunderlig nok Benito Mussolini. Forunderlig fordi hun ikke akkurat kunne sies å være hans idealbilde av kvinner. De skulle holde hus og hjem i orden, og være underdanige sine menn. Det var vel så langt fra det Anita var. Mange historier sirkulerer om hvorfor Mussolini satte opp denne statuen, men at det var politisk motivert må vi vel gå ut fra.

Rytterstatuer

Rytterstatuer er ikke noe alle og enhver blir hedret med, det er knyttet til høy status og ære. At en kvinne skulle hedres slik var ikke vanlig. Så vidt meg bekjent, er dette den eneste rytterstatuen med kvinnelig rytter i Roma, og i verden tror jeg vi kan telle de på ti fingre. Kanskje ikke antallet stemmer, men indikasjonen er riktig. Det er svært få statuer av kvinnelige ryttere i bronse sammenlignet med tilsvarende statuer av mannlige ryttere. Helt fra antikken har rytterstatus symbolisert makt og posisjon, og ved å gi Anita en slik statue var også en måte å signalisere hennes betydning. Mussolini dro veksler på så mye fra antikken, og at han bestilte og innviet dette monumentet reflekterte selvsagt tilbake på han — makt og posisjon.

Anita – rytteren

Men hvordan ble hun fremstilt? Det er her jeg forelsket meg fullstendig.

Mens hennes ektemann i bronse sitter på en hest som står stille og han ser utover på Roma (eventuelt ned på Vatikanet –ulike fortolkninger her) i en tilsynelatende zen-tilstand, er Anita i full fart. All den energien som man kan få inntrykk av at preget livet hennes er samlet i statuen. Hesten er i fullt firsprang, på vei til å hoppe over et hinder, mens hun, i damesal, sitter klistret i salen med en pistol i høyre hånden og et spedbarn i venstre. Statuen bekrefter det narrativet som er skapt om henne: en halvvill brasilianer til hest.

Det opprinnelige motivet som kunstneren, Mario Rutelli, hadde skissert var større og hadde et annet uttrykk enn det ferdige. Ifølge Rutellis barnebarn insisterte Mussolini på at hun skulle ha barnet i armene, noe som førte til en ubalanse i statuen. Det var kanskje Mussolinis måte å få det til å passe mer med hans kvinneideal — kvinner skulle føde og ta seg av barna.

Det er så mange ting som foregår på en samme tid med denne statuen, og et av prosjektene mine framover er å undersøke hvordan vi forstå denne statuen retorisk. En ting er hva Mussolinis intensjon med oppdraget, utformingen og åpningen, en helt annen ting er hva statuen, og monumentet i sin helhet formidler. En av de første tingene som slår meg er framstillingen av kvinnen. De andre rytterstatuene vi finner i Roma er preget av ryttere som sitter i ro på hesten. En og annen slår ut en hånd, som en gest, slik som Marcus Aurelius som vi finner på Kapitol-høyden. De mannlige rytterne sitter til hest/rir, de gjør én ting. Anita gjør tre ting på en gang: hun rir, hun skyter og hun passer barn. Det er et kjent bilde av kvinner versus menn — kvinnene skal være multitaskere, menn er solotaskere.

Monumentet som statuen står på er også verdt å ta nøyere i øyesyn, også her er det uttrykk for veldig mye energi. Det vil jeg skrive om senere. Har du lyst til å se litt annet enn hvite marmor-statuer, er dette monumentet absolutt verdt turen opp til Gianicolo.

‘Det er bare retorikk!’

Frasen brukes aldri i positiv forstand. Det brukes i betydning av at det bare er tomt prat. At det ikke er noe substans i det som blir sagt.

Retorikk har et dårlig rykte klistret til seg, og har hatt det lenge. Faktisk har retorikk blitt satt i negativt lys siden antikken. Sokrates og Platon mente at retorikk var innholdsløs, at det var bare flotte ord og vendinger. Gorgias ,som etterhvert entret scenen med sin utvikling av retorikken, kan ha vært en av grunnene til at retorikk var tomprat. For Gorgias hadde sansen for et blomstrende språk. Et språk han ble beskyldt for å ikke ha mening – altså tomt prat.

Aristoteles’ definisjon om at retorikk er evnen til å i enhver mulighet kunne overtale, kan ha bidratt til å forsure den smaken i munnen som mange har opplevd. Fordi det gir et et tungt preg av manipulasjon; det er ikke så farlig med innhold, bare det overtaler noen til å gjøre det jeg vil, liksom.

Dette til tross, retorikk var i antikken en av de viktigste fagene unge gutter og menn ble opplært i. Gjennom lang trening lærte de hvordan de skulle få fram et budskap på en overbevisende måte. Svært mye sto og falt på mennenes evne til å snakke overbevisende på den tiden, det kunne være et leve eller ikke leve. Å tale vel, eller veltalenhet, var viktig i rettsaler, i festtaler og i senatet. Og det er er her tilknytning til politikk ble skapt. Konsekvensene for å ikke nå fram med sitt standpunktet var nok langt mer alvorlig på den tiden enn det dagens politikere opplever. I hvert fall her til lands. Det er vel ikke fritt for at veltalenheten hadde sine fortrinn også da, for antikkens folk var mennesker de også, og lot seg forlokke og overbevise av fine ord som tilslørte innholdet.

Retorikken døde tildels ut etter renessansen, men ikke ryktet om at retorikk kun var tomt snakk. Ryktet levde videre, og innhentet retorikken igjen da den ble hentet fram og børstet støv av på 1900-tallet. Det er interessant hvordan slike ting fester seg. Hvordan vi holder fast ved det negative. De som jobbet fram retorikken til å bli et anerkjent fag igjen, måtte bruke alt de kunne av retoriske virkemidler for å overbevise motstanderne.

Så ja, at retorikk kan forstås å være prat uten innhold, skal vi ikke feie under teppet. Politikere har hatt gode to tusen år på å finslipe den teknikken, og strør gjerne om seg med ord og fraser, uten at det nødvendigvis er noe hold i noe av det på sin stemmejakt. Men retorikk er så mye mer enn dette tompratsfenomenet. Den klassiske retorikkens overtalelses-fokus har fått en utfordrer i en mer moderne retorikk som er tilpasset vår tid. Retorikkprofessor Jens Kjeldsen, som har skrevet en veldig god bok om moderne retorikk, skriver at retorikk er å handle med språk og kommunikasjon. Måten vi snakker på, det vi sier, det vi gjør, er retorisk. Vi kommuniserer både med ord og gester og visuelle artefakter. Vi bruker retorikk i hverdagsspråket vårt. Er retorikk da tomt prat? Har ikke noe av det vi sier eller gjør innhold?

Svaret er åpenbart nei. For vi har mål og mening med kommunikasjonen vår det meste av tiden. Vi formidler noe med et ønske om å påvirke de vi har rundt oss – i stor eller liten grad. Det er ikke dermed sagt at vi ikke gjør det av gode intensjoner.