Som bier rundt en honningkrukke har reisende flokket seg til Roma gjennom århundrer. I dag som i dannelsesreisens storhetstid blir opplevelsene dokumentert og delt. Sjangeren er lik, men formatet er nytt; reels er dagens dannelsesreisejournaler.
Endelig i Roma!
Da Johann Wolfgang von Goethe i 1789 satte seg i postvognen etter en fuktig natt på byen i Carlsbad, hadde han ett mål for øye: Roma. To måneder senere passerte han Porta del Popolo og en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse: “Ja, endelig er jeg fremme i denne verdens hovedstad” skrev han i dagboken sin. Det var ikke maten og utelivet som trakk, han var på dannelsesreise, på the Grand Tour. Med notatbok og penn under armen skulle Romas historiske arv studeres og kunnskap formidles.
Turister med selfie-stang på jakt etter det neste ikoniske monumentet, minner ikke mye om Goethe og hans kunnskapsformidling. Det gjør heller ikke kødannende innholdsprodusenter fortapt i å fange den perfekte videoen av seg selv og severdighetene i TikTok-kontoens navn. Det virker overfladisk og historieløst. Og kanskje det er det. Men blant alt jåleriet og jakten på likes, foregår det også en viktig kunnskapsformidling som er tilpasset dagens formidlingskultur. Gjennom reels kan den reisende fortelle om sitt møte med Roma, ruinene og kirkene. I andre enden av internettet sitter kanskje noen som ikke har mulighet til å reise dit selv, noen som ikke kjenner til det Roma har å by på eller noen som selv er kjentfolk av Roma. I kommentarfeltene fortsetter utveksling av kunnskap, akkurat som brevene og bøkene gjorde det i de dannelsesreisendes dager. Reels fungerer slik som moderne reisedagbøker.
Originalitetens reiserute
Verdenshovedstaden har alt et menneske begjærer: mystikk, drama, true crime, sjarme og temperament. Ja, i tillegg til kunst, antikke ruiner, barokk arkitektur og overdådig kirkeutsmykninger. Det er så mye å se at man knapt ser skogen for bare trær. Mosaikken blir så overveldende at detaljer går tapt. En utstrakt hånd fra erfarne Roma-farere sørger for at reels-makerne velger de «riktige» stedene å rapportere fra. Et kjapt søk på #rome, #europeantravel eller #traveljournal og vi får servert reiseruten og viktige monumenter, det er til og med rangeringer på hva som er viktigst å få med seg og ikke. Skrekkelig uoriginalt kan man jo tenke, slik var det nok ikke i gamle dager. Men joda, reisejournalene var laget over samme lest, de var nærmest som en oppskrift å regne: Hvilke monumenter skulle besøkes og hvordan skulle de beskrives. Men det var selvsagt rom for å sette sitt personlige preg. Vår egen Johannes Lillienskiold fra Bergen tegnet og fargela, rangerte palasser og lagde oversikter over strukturene i form av datidens excel-ark, mens Goethe, omtrent 100 år senere, reflekterte mer over livet og sitt møte med de samme monumentene. Da som nå var det monumenter som trendet. Ikke overraskende holder Colosseum, Pantheon, Peterskirken og Forum Romanum seg relevante.
Det romantiske sløret
TikTokernes inntreden og fremtreden i Roma fører til at neser rynkes på Øvre Blindern; de har ikke samme kulturelle sus over seg som fortidens dannelsesreisende, disse TikTokerne. Mens de dannelsesreisende søkte kulturell forståelse, ser dagens reisende kun ut til å være opptatt av kulturell sensasjon: Bli sett, bli hørt, bli likt. Kanskje er ikke alltid gjengivelse av historien helt korrekt. Støyen fra de mange på internettet må overdøves, og da er det fort gjort å snuble i detaljene og fargelegge det hele med duse farger, eventuelt utenfor strekene. Roma og hennes severdigheter blir hyllet inn i et romantisert slør, men det er jo rett og slett en forlengelse av det narrativet sjangeren reisejournaler har skapt: Roma er, tross alle sine feil og mangler, det store målet for både personlig og kulturell utvikling. Da som nå.
Men all den poseringen, da, den er kanskje litt påtrengende? Denne narsissistiske og usunne iscenesettelsen må jo ha kommet med sosiale medier, kan man tenke. Den idylliserende framstillingen av TikTokere som poserer foran antikke strukturer eller barokke mesterverk er i realiteten bare en fornyelse av forsidebildet på Goethes reisedagbok. Portrettert av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein, sitter Goethe på klassisk idealisert måte omgitt av ruiner. Performativt og jålete? Ja, absolutt. Portrettet reflekterer samtidens ideal på de dannelsesreisendes tid, slik reels reflekterer vårt.
Formidlingsformen har endret seg og er mer høylytt, men kunnskapen er ikke dermed sagt lav. Kunnskapsformidling handler om å treffe mottakeren, og reels er det som treffer nå.
Teksten er fra min eksamensoppgave i et emne i masterprogrammet Europeisk kultur: Skriv en kronikk om Roma i et kunnskapshistorisk perspektiv.
