Rytterstatuer har alltid fascinert meg. Ekvipasjen, så stolt, så grandios, så elegant. Høyt til hest får rytteren alltid en annen holdning enn om hen satt på en stol eller sto på sine egne ben. Det er et kraftfullt bilde. Hester utstråler kraft og gir det også til sin rytter. Historisk sett var hester stort sett for de priviligerte, for de mektige — og høyt til hest virket de enda mektigere. Og det er nettopp derfor rytterstatuer ble et så sterkt symbol – den som ble portrettert fikk enda mer makt eller ble forhøyet etter sin tid.

Det er én ting som fascinerer meg litt mer enn denne maktdemonstrasjonen: Hvorfor gaper hestene?

Antikkens rytterstatuer

Vi ser det allerede i den første statuen som har overlevd — Artemision fra ca 150-146 før vår tid. Det ser ut som hesten er i ferd med å ta sats og hoppe over en bredde, med bakbena i bakken mens den strekker seg opp og fram med forbena strekt ut foran seg. Statuen slik den fremstår i dag viser hesten uten hodelag, men basert på rynkene i munnviken samt den lille rytterens hånd har hesten åpenbart hatt det. Vi kan derfor gå ut fra at det kan ha vært et bitt i hestens munn.

Drøye 200 år senere, rundt 173-76 vår tid, finner vi en annen rytterstatue, av en litt annen art — den eneste rytterstatuen bevart fra antikken av en keiser til hest. Det er Marcus Aurelius, keiser i Roma fra 161-180. Der den første statuen viser en slank og sparsommelig utstyr hest, møter vi her en svært muskuløs hest med mye utstyr. Også på denne statuen synes tøyler å ha gått tapt. Hesten har både hodelag og bitt, og vi ser av hånden til Marcus Aurelius at han egentlig holder de i venstre hånd, tilsynelatende lett, men med tanke på hestens hodeposisjon, kan det synes å ha vært med en hard hånd. Her gaper hesten omtrent like mye som vi ser dagens hester gjøre på dressurbaner på grunn av at de har kjeften full av alle mulige slags bitt og remedier snøret sammen i og rundt kjeften.

Romas rytterstatuer

Antikken lever i oss selv nå, to tusen år senere. Vi kopierer og bruker antikkens ideer som en slags forankring av makt. Dette har blitt gjort gjennom hele historien, og i noen perioder har antikken vært det virkelig store idealet. Rytterstatuer ble en måte å portrettere mektige personer — hovedsakelig menn — tydelig preget av antikkens framstilling.

På min vandring gjennom Roma, fant jeg gapende hester overalt. Det viser seg at det gapende uttrykket ble med i mer moderne tids rytterstatuer.

Berninis Constantine I, riktignok ikke en statue, men en integrert del av Scala Regia som ble avduket i 1670, viser keiseren på en hest i samling, med bakbena i bakken og forbena i luften. Her er ingen tøyler som trekkes i munnen. Likefullt er munnen åpen.

Berninis statue av Louis XIV, fra 1669-1670, viser solkongen på sin hest i samling. Det er mye bevegelse i hesten og det ser nærmest ut som den forbereder seg til en kapriol – et sprang innen dressurridning som regnes som den vanskeligste øvelsen, tydelig inspirert av Constantine-statuen. Og hesten – den gaper.

I forhallen til St Peterskirken ser vi framstillingen av Karl den store fra 1725. Også her ser hesten ut til å være i samling, og har hodet trukket tilbake — og gaper. Riktignok gaper den ikke høyt, slik en del av de andre gjør, men nok til å vise tenner.

Giuseppe Garibaldis imponerende statue fra 1895 på Gianicolo-høyden er heller intet unntak. Hesten står i ro på lange tøyler, med alle fire ben i bakken, mens Garibaldi skuer utover sitt Roma, som den seierherren han var. Til tross for denne roen står hesten og gaper.

Statuen av Carlo Alberto fra 1900 ved Quirinale-palasset viser en hest i bevegelse, som i sakte galopp. Hodet er bøyd nærmest helt inntil bringen og hesten gaper stort.

I Villa Borghese parken viser statuen fra 1926 Umberto I og hesten i holdt, mens rytteren ser ut til å hvile hånden sin bak på flanken til hesten. I likhet med Carlo Alberto-statuen er hodet helt inn til brystet og munnen er på vidt gap.

Den eneste statuen med kvinnelig rytter, deler fellestrekkene som de “tradisjonelle” statuene med mannlige ryttere. Statuen av Anita Garibaldi fra 1932 på Gianicolo-høyden, bare et steinkast unna sin ektemanns, viser en hest i full fart på vei framover og antageligvis over en hindring. Den ser ikke ut til å verken hodelag eller tøyler, likefullt gaper den høyt. Det samme gjør hestene som omkranser monumentet under.

Og sist, men ikke minst, den enorme statuen av Vittorio Emanuele II fra 1911-1935 på Piazza Venezia, viser en gapende hest i samling. Med hodelag, bitt og doble tøyler, som ikke ser ut til å være spesielt stramme.

Et underlig ideal

Men hva skal disse gapende hestene egentlig symbolisere? Er det bevegelsen som fører til gapingen? Skal det framstille at rytteren er i fart og har kontroll? Skal det fremheve kraften som disse rytterne klarer å tøyle? For vi ser når hester slåss har de åpne munner. At når det er fare er munnene dere åpne. Kanskje er det nettopp dette de ville vise?

Det samme uttrykket har også blitt videreført i nyere statuer, slik som i bronseskulpturen på Aker brygge og “Rumours of War”-statuen, begge fra 2019. Derfor var det nesten befriende å se at statuen av Dronning Elizabeth II, avduket i mai 2022, ikke har dette uttrykket. Til tross for mye tøyler og remedier, framstår statuen som en harmoni mellom hest og rytter. Det er vel slik vi har lært å kjenne hestemennesket Dronningen.

I dag vet vi at det ikke er naturlig at en hest gaper når den løper, beveger seg – fort eller sakte – eller står stille. Det er noe som forårsaker dette. Det er et tydelig tegn på at noe skaper ubehag for hesten

Spørsmålet jeg ikke har klart å finne ut av enda, er hvorfor blir det fanget i en statue? Hva er det det skal formidle til betrakterne? Dette må jeg undersøke nærmere.