For ti år stiftet jeg et nytt og interessant bekjentskap. Som en del av den nye vendingen jeg tok i livet, var utdannelsen innen retorikk. Et av yndlingsemnene mine var klassisk retorikk og retorisk teori og praksis i antikken. Jeg vet ikke hvorfor – for det var himla tørt stoff. Men det var noe med antikken som fascinerte meg. Godt hjulpet av en dyktig foreleser, som viste oss hvor komisk det egentlig er å lese hva disse antikkens mennesker faktisk sa og skrev. De var ikke spesielt pedagogiske eller måteholdne.

Blant alle mennene som emnene tok for seg dukket det plutselig et kvinnenavn opp – Aspasia av Milet. Ikke for at hun skulle løftes fram for sine store filosofiske tanker, men fordi hun var den store helten Perikles’ elskerinne, mulig kone. Hva som ble sagt om henne husker jeg ikke, men hun festet seg hos meg. Jeg ble nysgjerrig:

Hvem var Aspasia av Milet?

Hva er egentlig historien hennes?

Årene gikk, og Aspasia dukket opp i tankene mine titt og ofte. Jeg leste litt her og litt der, men hadde ikke tid til å bli ordentlig kjent med henne. Før under covid-pandemien. Masteroppgaven i retorikk var levert, én bok var skrevet og nå begynte tankene å forme seg om jeg skulle skrive om Aspasia. Jeg begynte å lese mer. Men så, du vet, livet og slik. Det ble ikke noe mer bokskriving om Aspasia, men jeg hadde fått lest noen veldig interessante bøker om henne. Et bilde hadde begynte å forme seg om hvem hun var og hva som var hennes historie. Fascinasjonen over at hun konsekvent ble framstilt som en kurtisane og lærd var sterk. Hvorfor denne voldsomme vektleggingen på hennes seksualitet og tilsløringen av hennes intellektualitet? Denne fascinasjonen ble sterkere jo mer jeg leste. Jeg var kanskje like interessert i henne som den gjennomsnittlige mannen er i det romerske imperiet.

Det ene leder som kjent til noe annet, og etter å ha brukt deler av pandemien på å farte til Roma og studere romersk historie og kultur, kastet jeg meg på et nytt masteremne: Europeisk kultur lå for mine føtter. Gjett hvem som ble med meg inn i dette nye emnet? Jo, nettopp Aspasia av Milet. Nuh, jävlar, endelig skulle jeg skrive om henne. Jeg visste ikke hva, bare at det var hun som skulle være hovedpersonen i masteroppgaven.

Jeg tenkte nå at jeg kjente henne godt, at jeg kunne historien hennes.

Jeg kan opplyse om at jeg det gjorde jeg slett ikke. Jeg kjente verken henne eller historien om henne så godt som jeg trodde!

Nå, på den andre siden av masteroppgaven vet jeg veldig mye mer om henne. Men jeg vet også at det er veldig mye jeg ikke vet. Altfor mye. Ting vi aldri kan få vite. For, i motsetning til mennene i hennes tid, var ikke hennes bidrag så viktig å få nedtegnet. Du vet, kvinne. De var bare interessante hvis de var interessante for mennene. Ellers hadde de sin oppgave som besto i å føde avkom og ta seg av huset.

Jeg er fremdeles, om ikke mer fascinert. Dobbeltheten som henger fast i fortellingen om henne, historieformidlingen og framstillingen, det at hun faktisk har vært så interessant at hun har blitt med i fortellingene om og fra antikken gjennom 2.500 år — det er mye å fordype seg i. Selv om jeg vet at jeg aldri vil kunne vite alt, vet jeg at jeg kan lære mer om Aspasia av Milet.