Året er 13 fvt. og et nytt bygg reises i Roma. Keiser Augustus lager et amfiteater som ikke ligner noe annet. Det dediseres til hans nevø og utpekte arvtaker, men nå avdøde, Marcus Claudis Marcellus

2000 år senere ser det helt annerledes ut. I tiden i mellom har mye skjedd. Det har blitt delvis revet, vært en middelalderfestning, blitt ombygget til renessansepalass. Materialer har blitt brukt til andre bygg, f.eks. til bruen til Tiberøya. I denne perioden vokste grunnen bokstavelig talt oppover ørene på teateret, eller i hvert fall oppover buegangene.

Og så kom Mussolini. Det er takket være han at vi ser teateret slik vi ser det i dag. Så vondt det enn gjør. Som de fleste andre steder i Roma har han satt sine veldig synlige og litt mer usynlige spor.

For det første ryddet han rundt teateret. Ikke han selv, selvfølgelig – han hadde folk til slikt. Men han ble da observert spradende rundt på byggeplassen (bilde). Folk som bodde rundt teateret ble skippet ut av bysentrum og inn i de sjelløse nye forstadene. Grunnen var todelt: sluminntrykket skulle renses og Mussolinis paradegate og spradegate til den nye stasjonen måtte få plass. Og hva var bedre enn at Marcellusteateret framsto som hans maktsymbol? Mussolini skulle nemlig få besøk av Hitler, og da var det viktig å framstå som den helten han (selv mente han) var. Hus ble revet, området ble gravd ut, gater ble bygget og symboler ble reist. På toppen av teateret var det et palazzo i privat eie, så han kunne ikke røre det. Folk med penger, kaster man ikke ut i forstedene, må vite. Han videreførte noen buer, i en typisk fascistperiode-stil for å støtte opp. Fint gjort egentlig.

Hvorfor bevare dette teateret og rive andre ting som sto rundt? Jo, fordi Mussolini så på seg selv som keiseren – Il Duce, lederen. Han var den nye Augustus, og refererte til seg selv som det. Han hadde høye tanker om seg selv. Teateret var viktig for Augustus, og dermed ble det et viktig symbol for Mussolini. På veggen som var synlig fra veien – i perfekt høyde for alle som passerte– var det en tavle som ser gammel ut. Men synet bedrar. Tavlen viser inskripsjonen “A VII E F”. Det betyr fra det syvende året etter fascismen. Den maktkåte Mussolinini forsøkte å innføre sin egen tidsregning. Om Hitler ble imponert? Han kom aldri så det var mye house cleaning til ingen nytte. Tavlen er forresten like synlig i dag.

Vi kan si mangt om Mussolinis keiser-kompleks, men uten det hadde vi kanskje ikke hatt denne perlen av en antikk struktur stående så synlig i bybildet.

Da jeg var på min o’store italienske reise i 2021 forelsket jeg meg grundig. Det var ikke bare Roma som helhet jeg forelsket meg i, jeg ble hodestups forelsket i noen av byens utallige artefakter. Et av disse var rytterstatuen av Anita Garibaldi.

Det er meg en gåte at jeg ikke hadde sett denne før vi ble introdusert for den i en forelesning med Det norske instituttet, fordi den er plassert på Gianicolo-høyden som er et av mange favorittsteder jeg likte å rusle rundt på. Da jeg oppdaget den var jeg solgt. Den er noe helt for seg selv. Den er noe helt for meg

Anita hvem sa du?

Anita Garibaldi fikk heltinnestatus i Italia på grunn av hennes ukuelige kamp side om side med frihetsforkjemper-ektemannen Giuseppe Garibaldi som førte til Italias samling i 1861. Fire barn var ikke en hindring for hennes frihetskamp, hun var altså ikke en A4-husmor av sin tid. Gravid med sitt femte barn døde hun av sykdom, midt i kampens hete, og ble hurtig og overfladisk begravet i Ravenna. Historien om Anita og Giuseppe blir framstilt som en lidenskapelig kjærlighetshistorie, romantisert og hedret.

På begynnelsen av 1930-tallet ble hedringen av henne formalisert: Hun ble foreviget til hest i bronse, på toppen av det som skulle bli hennes gravkammer. Levningene ble hentet fra Ravenna og plassert i hennes nye, vakkert dekorerte evige gravsted på Gianicolo bare noen hundre meter unna ektemannens rytterstatue.

Oppdragsgiveren var forunderlig nok Benito Mussolini. Forunderlig fordi hun ikke akkurat kunne sies å være hans idealbilde av kvinner. De skulle holde hus og hjem i orden, og være underdanige sine menn. Det var vel så langt fra det Anita var. Mange historier sirkulerer om hvorfor Mussolini satte opp denne statuen, men at det var politisk motivert må vi vel gå ut fra.

Rytterstatuer

Rytterstatuer er ikke noe alle og enhver blir hedret med, det er knyttet til høy status og ære. At en kvinne skulle hedres slik var ikke vanlig. Så vidt meg bekjent, er dette den eneste rytterstatuen med kvinnelig rytter i Roma, og i verden tror jeg vi kan telle de på ti fingre. Kanskje ikke antallet stemmer, men indikasjonen er riktig. Det er svært få statuer av kvinnelige ryttere i bronse sammenlignet med tilsvarende statuer av mannlige ryttere. Helt fra antikken har rytterstatus symbolisert makt og posisjon, og ved å gi Anita en slik statue var også en måte å signalisere hennes betydning. Mussolini dro veksler på så mye fra antikken, og at han bestilte og innviet dette monumentet reflekterte selvsagt tilbake på han — makt og posisjon.

Anita – rytteren

Men hvordan ble hun fremstilt? Det er her jeg forelsket meg fullstendig.

Mens hennes ektemann i bronse sitter på en hest som står stille og han ser utover på Roma (eventuelt ned på Vatikanet –ulike fortolkninger her) i en tilsynelatende zen-tilstand, er Anita i full fart. All den energien som man kan få inntrykk av at preget livet hennes er samlet i statuen. Hesten er i fullt firsprang, på vei til å hoppe over et hinder, mens hun, i damesal, sitter klistret i salen med en pistol i høyre hånden og et spedbarn i venstre. Statuen bekrefter det narrativet som er skapt om henne: en halvvill brasilianer til hest.

Det opprinnelige motivet som kunstneren, Mario Rutelli, hadde skissert var større og hadde et annet uttrykk enn det ferdige. Ifølge Rutellis barnebarn insisterte Mussolini på at hun skulle ha barnet i armene, noe som førte til en ubalanse i statuen. Det var kanskje Mussolinis måte å få det til å passe mer med hans kvinneideal — kvinner skulle føde og ta seg av barna.

Det er så mange ting som foregår på en samme tid med denne statuen, og et av prosjektene mine framover er å undersøke hvordan vi forstå denne statuen retorisk. En ting er hva Mussolinis intensjon med oppdraget, utformingen og åpningen, en helt annen ting er hva statuen, og monumentet i sin helhet formidler. En av de første tingene som slår meg er framstillingen av kvinnen. De andre rytterstatuene vi finner i Roma er preget av ryttere som sitter i ro på hesten. En og annen slår ut en hånd, som en gest, slik som Marcus Aurelius som vi finner på Kapitol-høyden. De mannlige rytterne sitter til hest/rir, de gjør én ting. Anita gjør tre ting på en gang: hun rir, hun skyter og hun passer barn. Det er et kjent bilde av kvinner versus menn — kvinnene skal være multitaskere, menn er solotaskere.

Monumentet som statuen står på er også verdt å ta nøyere i øyesyn, også her er det uttrykk for veldig mye energi. Det vil jeg skrive om senere. Har du lyst til å se litt annet enn hvite marmor-statuer, er dette monumentet absolutt verdt turen opp til Gianicolo.

Som bier rundt en honningkrukke har reisende flokket seg til Roma gjennom århundrer. I dag som i dannelsesreisens storhetstid blir opplevelsene dokumentert og delt. Sjangeren er lik, men formatet er nytt; reels er dagens dannelsesreisejournaler.

Endelig i Roma!

Da Johann Wolfgang von Goethe i 1789 satte seg i postvognen etter en fuktig natt på byen i Carlsbad, hadde han ett mål for øye: Roma. To måneder senere passerte han Porta del Popolo og en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse: “Ja, endelig er jeg fremme i denne verdens hovedstad” skrev han i dagboken sin. Det var ikke maten og utelivet som trakk, han var på dannelsesreise, på the Grand Tour. Med notatbok og penn under armen skulle Romas historiske arv studeres og kunnskap formidles.

Turister med selfie-stang på jakt etter det neste ikoniske monumentet, minner ikke mye om Goethe og hans kunnskapsformidling. Det gjør heller ikke kødannende innholdsprodusenter fortapt i å fange den perfekte videoen av seg selv og severdighetene i TikTok-kontoens navn. Det virker overfladisk og historieløst. Og kanskje det er det. Men blant alt jåleriet og jakten på likes, foregår det også en viktig kunnskapsformidling som er tilpasset dagens formidlingskultur. Gjennom reels kan den reisende fortelle om sitt møte med Roma, ruinene og kirkene. I andre enden av internettet sitter kanskje noen som ikke har mulighet til å reise dit selv, noen som ikke kjenner til det Roma har å by på eller noen som selv er kjentfolk av Roma. I kommentarfeltene fortsetter utveksling av kunnskap, akkurat som brevene og bøkene gjorde det i de dannelsesreisendes dager. Reels fungerer slik som moderne reisedagbøker.

Originalitetens reiserute

Verdenshovedstaden har alt et menneske begjærer: mystikk, drama, true crime, sjarme og temperament. Ja, i tillegg til kunst, antikke ruiner, barokk arkitektur og overdådig kirkeutsmykninger. Det er så mye å se at man knapt ser skogen for bare trær. Mosaikken blir så overveldende at detaljer går tapt. En utstrakt hånd fra erfarne Roma-farere sørger for at reels-makerne velger de «riktige» stedene å rapportere fra. Et kjapt søk på #rome, #europeantravel eller #traveljournal og vi får servert reiseruten og viktige monumenter, det er til og med rangeringer på hva som er viktigst å få med seg og ikke. Skrekkelig uoriginalt kan man jo tenke, slik var det nok ikke i gamle dager. Men joda, reisejournalene var laget over samme lest, de var nærmest som en oppskrift å regne: Hvilke monumenter skulle besøkes og hvordan skulle de beskrives. Men det var selvsagt rom for å sette sitt personlige preg. Vår egen Johannes Lillienskiold fra Bergen tegnet og fargela, rangerte palasser og lagde oversikter over strukturene i form av datidens excel-ark, mens Goethe, omtrent 100 år senere, reflekterte mer over livet og sitt møte med de samme monumentene. Da som nå var det monumenter som trendet. Ikke overraskende holder Colosseum, Pantheon, Peterskirken og Forum Romanum seg relevante.

Det romantiske sløret

TikTokernes inntreden og fremtreden i Roma fører til at neser rynkes på Øvre Blindern; de har ikke samme kulturelle sus over seg som fortidens dannelsesreisende, disse TikTokerne. Mens de dannelsesreisende søkte kulturell forståelse, ser dagens reisende kun ut til å være opptatt av kulturell sensasjon: Bli sett, bli hørt, bli likt. Kanskje er ikke alltid gjengivelse av historien helt korrekt. Støyen fra de mange på internettet må overdøves, og da er det fort gjort å snuble i detaljene og fargelegge det hele med duse farger, eventuelt utenfor strekene. Roma og hennes severdigheter blir hyllet inn i et romantisert slør, men det er jo rett og slett en forlengelse av det narrativet sjangeren reisejournaler har skapt: Roma er, tross alle sine feil og mangler, det store målet for både personlig og kulturell utvikling. Da som nå.

Men all den poseringen, da, den er kanskje litt påtrengende? Denne narsissistiske og usunne iscenesettelsen må jo ha kommet med sosiale medier, kan man tenke. Den idylliserende framstillingen av TikTokere som poserer foran antikke strukturer eller barokke mesterverk er i realiteten bare en fornyelse av forsidebildet på Goethes reisedagbok. Portrettert av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein, sitter Goethe på klassisk idealisert måte omgitt av ruiner. Performativt og jålete? Ja, absolutt. Portrettet reflekterer samtidens ideal på de dannelsesreisendes tid, slik reels reflekterer vårt.

Formidlingsformen har endret seg og er mer høylytt, men kunnskapen er ikke dermed sagt lav. Kunnskapsformidling handler om å treffe mottakeren, og reels er det som treffer nå.

---

Teksten er fra min eksamensoppgave i et emne i masterprogrammet Europeisk kultur: Skriv en kronikk om Roma i et kunnskapshistorisk perspektiv.