Da jeg var på min o’store italienske reise i 2021 forelsket jeg meg grundig. Det var ikke bare Roma som helhet jeg forelsket meg i, jeg ble hodestups forelsket i noen av byens utallige artefakter. Et av disse var rytterstatuen av Anita Garibaldi.

Det er meg en gåte at jeg ikke hadde sett denne før vi ble introdusert for den i en forelesning med Det norske instituttet, fordi den er plassert på Gianicolo-høyden som er et av mange favorittsteder jeg likte å rusle rundt på. Da jeg oppdaget den var jeg solgt. Den er noe helt for seg selv. Den er noe helt for meg

Anita hvem sa du?

Anita Garibaldi fikk heltinnestatus i Italia på grunn av hennes ukuelige kamp side om side med frihetsforkjemper-ektemannen Giuseppe Garibaldi som førte til Italias samling i 1861. Fire barn var ikke en hindring for hennes frihetskamp, hun var altså ikke en A4-husmor av sin tid. Gravid med sitt femte barn døde hun av sykdom, midt i kampens hete, og ble hurtig og overfladisk begravet i Ravenna. Historien om Anita og Giuseppe blir framstilt som en lidenskapelig kjærlighetshistorie, romantisert og hedret.

På begynnelsen av 1930-tallet ble hedringen av henne formalisert: Hun ble foreviget til hest i bronse, på toppen av det som skulle bli hennes gravkammer. Levningene ble hentet fra Ravenna og plassert i hennes nye, vakkert dekorerte evige gravsted på Gianicolo bare noen hundre meter unna ektemannens rytterstatue.

Oppdragsgiveren var forunderlig nok Benito Mussolini. Forunderlig fordi hun ikke akkurat kunne sies å være hans idealbilde av kvinner. De skulle holde hus og hjem i orden, og være underdanige sine menn. Det var vel så langt fra det Anita var. Mange historier sirkulerer om hvorfor Mussolini satte opp denne statuen, men at det var politisk motivert må vi vel gå ut fra.

Rytterstatuer

Rytterstatuer er ikke noe alle og enhver blir hedret med, det er knyttet til høy status og ære. At en kvinne skulle hedres slik var ikke vanlig. Så vidt meg bekjent, er dette den eneste rytterstatuen med kvinnelig rytter i Roma, og i verden tror jeg vi kan telle de på ti fingre. Kanskje ikke antallet stemmer, men indikasjonen er riktig. Det er svært få statuer av kvinnelige ryttere i bronse sammenlignet med tilsvarende statuer av mannlige ryttere. Helt fra antikken har rytterstatus symbolisert makt og posisjon, og ved å gi Anita en slik statue var også en måte å signalisere hennes betydning. Mussolini dro veksler på så mye fra antikken, og at han bestilte og innviet dette monumentet reflekterte selvsagt tilbake på han — makt og posisjon.

Anita – rytteren

Men hvordan ble hun fremstilt? Det er her jeg forelsket meg fullstendig.

Mens hennes ektemann i bronse sitter på en hest som står stille og han ser utover på Roma (eventuelt ned på Vatikanet –ulike fortolkninger her) i en tilsynelatende zen-tilstand, er Anita i full fart. All den energien som man kan få inntrykk av at preget livet hennes er samlet i statuen. Hesten er i fullt firsprang, på vei til å hoppe over et hinder, mens hun, i damesal, sitter klistret i salen med en pistol i høyre hånden og et spedbarn i venstre. Statuen bekrefter det narrativet som er skapt om henne: en halvvill brasilianer til hest.

Det opprinnelige motivet som kunstneren, Mario Rutelli, hadde skissert var større og hadde et annet uttrykk enn det ferdige. Ifølge Rutellis barnebarn insisterte Mussolini på at hun skulle ha barnet i armene, noe som førte til en ubalanse i statuen. Det var kanskje Mussolinis måte å få det til å passe mer med hans kvinneideal — kvinner skulle føde og ta seg av barna.

Det er så mange ting som foregår på en samme tid med denne statuen, og et av prosjektene mine framover er å undersøke hvordan vi forstå denne statuen retorisk. En ting er hva Mussolinis intensjon med oppdraget, utformingen og åpningen, en helt annen ting er hva statuen, og monumentet i sin helhet formidler. En av de første tingene som slår meg er framstillingen av kvinnen. De andre rytterstatuene vi finner i Roma er preget av ryttere som sitter i ro på hesten. En og annen slår ut en hånd, som en gest, slik som Marcus Aurelius som vi finner på Kapitol-høyden. De mannlige rytterne sitter til hest/rir, de gjør én ting. Anita gjør tre ting på en gang: hun rir, hun skyter og hun passer barn. Det er et kjent bilde av kvinner versus menn — kvinnene skal være multitaskere, menn er solotaskere.

Monumentet som statuen står på er også verdt å ta nøyere i øyesyn, også her er det uttrykk for veldig mye energi. Det vil jeg skrive om senere. Har du lyst til å se litt annet enn hvite marmor-statuer, er dette monumentet absolutt verdt turen opp til Gianicolo.

På et eller annet tidspunkt mens jeg satt fordypet i tekster fra antikken, begynte jeg å undre meg over hvor kvinnene var på den tiden. For basert på tekstmaterialet fra klassisk retorikk skulle man nærmest tro at de ikke har eksistert. Kunnskap vi besitter i dag fra den tiden – og svært langt inn i moderne tid – er i overveiende grad basert på menns tekstspor. Mennene skrev, tenkte, samtalte og skrev litt mer, og det er disse tekstene som hovedsaklig ble bevart for ettertiden.

En av de «usynlige» kvinnene er Aspasia av Miletus. Et kjapt søk på google ser vi at det er ett ord som går igjen i beskrivelsen av henne – kurtisane. Tidligere tiders forståelse av dette begrepet var at kurtisaner var likestilt menn, mens i dag er det en eufemisme for en eskorte. Historien om Aspasia er todelt, den ene beskriver henne som en vis kvinne som hadde åpent hus og deltok i samtaler med datidens viktigste menn, sågar som mentor for noen av de store. Den andre historien var at hun var disse mennenes gledespike. Det er den siste som har fått best fotfeste. Hvem er det som har skrevet disse tekstene igjen? Jo, menn. Vi sier ofte at kvinner er kvinner verst, men noen ganger tror jeg at menn er kvinner verst.

I dag mens jeg satt og leste om Aspasia i Prisoner of history, så jeg plutselig likhetstrekkene med en debatt som har pågått i USA den siste uken om hvorvidt den blivende førstedamen, Dr Jill Biden, skal fortsette å bruke sin tittel. Et oppgulp av en artikkel skrevet av Joseph Epstein har satt fyr på twitteriatet. Hans nedlatenhet overfor hennes bruk av tittel – altså Dr, som han mener kun er forbeholdt de med MD – og, ikke minst, av hennes utdannelse, etterlater en vond smak i munnen. Det er på sin plass å nevne at Dr. Biden – ja, jeg gjørs på – har to mastergrader og en doktorgrad innen utdanningsvitenskap, mens Epstein har en bachelorgrad. Han har såpass selvtillit at han tillater seg å rakke ned på hennes langt mer imponerende utdannelse. En selvtillit som jeg tror kun er menn forunt.

Han gir et bilde av Dr. Biden og hennes kvalifikasjoner som ikke stemmer med virkeligheten. Akkurat slik det så ut til at Aspasia ble utsatt for. Dr. Bidens kunnskap og rolle ser også ut til at ble minimert. En svært stor andel av historien vår er skrevet og tolket av menn, og dermed er også det eksisterende kvinnesynet preget av det. Vi ser stadig vekk at kvinner i offentligheten blir stilt helt andre spørsmål enn menn, deres troverdighet blir betvilt på en måte som menn ikke opplever. Ville det samme spørsmålet blitt reist dersom det var en mann som skulle tre inn som USAs neste førsteektefelle? Trolig ikke.

Som et tilsvar til Joseph Epsteins misogyniske og nedlatende artikkel har folk med Ph.D verden over plassert ‘Dr’ foran navnet sitt. Hadde jeg hatt en doktorgrad å smykke meg med, skulle jeg jammen ha gjort det samme. Synliggjøringen av at vi ikke aksepterer at personers integritet og kompetanse blir trukket i tvil på en slik måte, er viktig. Nå tror jeg ikke denne artikkelen og den påfølgende stormen på sosiale medier kan velte Dr. Biden, hun tror jeg står fjellstøtt i sin egen kompetanse og rolle, men den kan skade andre som forsiktig prøver seg fram. Det å bli omtalt som noe annet enn det man er, det å bli beskrevet av noen med en alternativ virkelighetsforståelse og annen agenda, det å bli tildelt en rolle man egentlig ikke har, kan sette en effektiv stopper for manges viktige samfunnsbidrag. Det har vi ikke råd til.

Hvordan hadde verden sett ut hvis kvinnene hadde ført pennen? Det vil vi aldri få vite, men jeg synes det er interessant å reflektere over hvordan menn har tolket og beskrevet kvinner gjennom historien, og hvordan dette fremdeles gjør seg gjeldende. Vi trekker på en lang historie der kvinners innsats ikke blir verdsatt på lik linje som menn, helt fra Aspasias dager. Ved å stilne kvinner blir en side av historien fjernet. Jeg tror det er viktig å lete fram den igjen, og med det også kanskje kunne endre litt på den verdensforståelsen som på mange måter fremdeles eksisterer – at kvinner er underordnet menn og overlatt til mennenes tolkning av dem.