Fargerike blomster og frodige busker skaper små labyrinter. En blomstereng som minner om at tankene kan få vokse fritt og fontener som skaper bevegelse. Statuer som minner oss om en fordums tid og som kan hensette oss til en reise i tid. Små stier som leder oss rundt i hagen. Sitteplasser som er står spredt for skriving, samtaler og refleksjon.
Bloggen der jeg inviterer deg med til å utforske alt fra kommunikasjonens kunst til kulturens skjulte spor.
Dette kaller jeg
Året er 13 fvt. og et nytt bygg reises i Roma. Keiser Augustus lager et amfiteater som ikke ligner noe annet. Det dediseres til hans nevø og utpekte arvtaker, men nå avdøde, Marcus Claudis Marcellus

2000 år senere ser det helt annerledes ut. I tiden i mellom har mye skjedd. Det har blitt delvis revet, vært en middelalderfestning, blitt ombygget til renessansepalass. Materialer har blitt brukt til andre bygg, f.eks. til bruen til Tiberøya. I denne perioden vokste grunnen bokstavelig talt oppover ørene på teateret, eller i hvert fall oppover buegangene.
Og så kom Mussolini. Det er takket være han at vi ser teateret slik vi ser det i dag. Så vondt det enn gjør. Som de fleste andre steder i Roma har han satt sine veldig synlige og litt mer usynlige spor.

For det første ryddet han rundt teateret. Ikke han selv, selvfølgelig – han hadde folk til slikt. Men han ble da observert spradende rundt på byggeplassen (bilde). Folk som bodde rundt teateret ble skippet ut av bysentrum og inn i de sjelløse nye forstadene. Grunnen var todelt: sluminntrykket skulle renses og Mussolinis paradegate og spradegate til den nye stasjonen måtte få plass. Og hva var bedre enn at Marcellusteateret framsto som hans maktsymbol? Mussolini skulle nemlig få besøk av Hitler, og da var det viktig å framstå som den helten han (selv mente han) var. Hus ble revet, området ble gravd ut, gater ble bygget og symboler ble reist. På toppen av teateret var det et palazzo i privat eie, så han kunne ikke røre det. Folk med penger, kaster man ikke ut i forstedene, må vite. Han videreførte noen buer, i en typisk fascistperiode-stil for å støtte opp. Fint gjort egentlig.
Hvorfor bevare dette teateret og rive andre ting som sto rundt? Jo, fordi Mussolini så på seg selv som keiseren – Il Duce, lederen. Han var den nye Augustus, og refererte til seg selv som det. Han hadde høye tanker om seg selv. Teateret var viktig for Augustus, og dermed ble det et viktig symbol for Mussolini. På veggen som var synlig fra veien – i perfekt høyde for alle som passerte– var det en tavle som ser gammel ut. Men synet bedrar. Tavlen viser inskripsjonen “A VII E F”. Det betyr fra det syvende året etter fascismen. Den maktkåte Mussolinini forsøkte å innføre sin egen tidsregning. Om Hitler ble imponert? Han kom aldri så det var mye house cleaning til ingen nytte. Tavlen er forresten like synlig i dag.

Vi kan si mangt om Mussolinis keiser-kompleks, men uten det hadde vi kanskje ikke hatt denne perlen av en antikk struktur stående så synlig i bybildet.


Vi har lett for å tenke på fortiden som bestående av mennesker som hadde andre kvaliteter enn oss. Kanskje vi dehumaniserer de litt. Det var en alvorlig tid, livet var for de aller fleste svært hardt. De hadde sikkert ikke overskudd til å drive med slike tulleting som vi fort kan holde på med. Ting som vi kanskje tenker er typisk moderne tid. Vel, mennesker er mennesker, og slik sett har vi kanskje ikke forandret oss så mye.
Måten de gamle grekerne og romerne snakket til og om hverandre, var brutalt direkte og ikke så rent lite komisk. I hvert fall sett i retrospekt. De øste av seg med karakteristikker av hverandre, som ikke kan tolkes som særlig annet enn krenkende. Ofte var det også med hensikt. Det er faktisk nesten som det vi ser i sosiale medier i dag: Tidvis en total mangel på filter.
Grafitti er ikke et 80-talls fenomen, slik vi kanskje kan innbille oss at det var. Grafitti kommer av latin og betyr risninger. Det var altså å risse noe inn i sten.
Antikkens form for sosiale medier, var veggene utenfor vannhullet Der ble karakteristikker og karikaturer risset inn til spott og spe for alle som passerte. Vi kan jo se for oss hvordan et noen glass med vin løsnet kreativiteten. Men de tok i bruk vegger andre steder også. Som i basilikaer og andre hellige bygg. I vakre Santa Costanza mausoleum er det ironisk nok, sett med våre vår tids øyne, en vegg hvor grafitti synes.
Fornærmelsene ble risset inn over en lav sko. Det kunne være tegninger, som for eksempel der hvor en person blir framstilt med ekstremt neseskaft eller andre overdrevne eller underdrevne trekk. Og det kunne være tekster, som for eksempel: “Theophilus, ikke utfør oral sex på en jente opp mot en vegg som en hund” (risset inn på en vegg i en bygate), eller “Epaphra, du er skallet!” og “Phileros er en evenukk!” (begge risset inn i en basilica).
Grafitti trengte ikke bare å handle om devaluerende karakteristikker av andre, det kunne også være selvpromotering.
Det er funnet mange slike inskripsjoner fra antikkens dager, slik som fra Lupinare (bordell) i Pompeii fra år 79 fvt: “Solemnis var her, en dyktig utøver” (under tilføyd): “Solemnis, du er den perfekte elsker”.
Hva var Soemnis en dyktig utøver av? Elskovskunsten? Er det en av hans utvalgte elskerinner som har tilføyd under, eller er det han selv? Ved bordellet Lupinare var det mange som hadde behov for å uttrykke seg på flere vis, slik som dette: “I screwed a lot of girls here”.
Illustrasjoner som gikk igjen var tegningen av penis, ikke nødvendigvis knyttet til fornærmelser. Det var antagelig den mest illustrerte kroppsdelen, da som nå. Det var ikke bare i tilknytning til bordeller at disse ble funnet. Det var et ganske vanlig syn i bybildet –og som annotasjoner i bøker(!).
Noen hadde bare behov for å fortelle at de hadde vært der: “Gaius Pumidus Dipilus var her 3. oktober 78” (det kan også ha vært noen andre som skrev). Mens andre skrev en siste hilsen i en basilica, slik som pyrrhus til sin kollega Chius: “Jeg sørger fordi jeg hørte at du har dødd; så dermed farvel.”
Typiske slike ting vi ser på offentlige toaletter om fortapt kjærlighet, fant vi også i antikken: “Slemme Lalagus, hvorfor elsker du meg ikke?” og “Atimetus gjorde meg gravid”. Litt motivasjonssitater var det også plass til: “Når du er død, er du ingenting” (inne i Senatshuset).
Det er en drøss av eksempler på grafitti fra den tiden, og det er et morsomt fenomen. Doktorgradsstipendiat Joonas Vanhala forsker på romerske fornærmelser i Pompeisk graffiti, og jeg var så heldig at jeg var tilstede på en av hans presentasjoner av prosjektet sitt i den tidlige fasen. Så interessant og så komisk.
Det det egentlig viser oss er at vi har kanskje ikke endret oss så mye, vi har bare endret medium — og kanskje fått lagt inn et og annet filter.
Kilde: