For fem år siden satte jeg meg på flyet etter lang tid med kun svært lokale opplevelser. Midt i en pandemi dro jeg til verdenshovedstaden. Jeg visste halvveis hva jeg gikk til.

Lenge hadde det vært som om Roma kallet på meg. Siden forrige gang jeg var der. Siden før jeg var der første gangen. Jeg tror ikke egentlig det var et slikt kall i livet som vi hører folk opplever å ha, slikt kall av åndelig karakter som innebærer at man gjør noe av stor betydning for andre. Mer som når noen har oppdaget noe fint de vil dele og kaller lokkende på deg: “Kom, kom og se på dette!”

Endelig lyttet jeg, og handlet deretter. Under påskudd om at jeg skulle studere noe jeg lenge hadde ønsket – antikken og Roma som kultursentrum – fløy jeg av gårde. Lot høsten i Norge seile sin egen sjø, og pakket med meg sommerkjoler og sandaler for å erobre Roma.

Nå var det nok motsatt: Roma erobret meg. Jo lenger jeg var der, desto mer endret fascinasjonen karakter. Jeg ble rett og slett hodestups forelsket i denne kaotiske byen. Kultur- og antikkhistoriestudier, som jo var mitt påskudd for å bedrive tiden min blant vakre artefakter i sol og varme, ble plutselig ikke lenger bare et påskudd. En ny verden åpnet seg for meg, og min faglige interesse tok en skikkelig dreining. Ja, fagfeltet mitt er retorikk, som jo oppsto i antikken. Ja, viktige retorikere hadde tilhold i Roma i antikken. Så ja, selvfølgelig lå det en faglig interesse i bunnen her. Men det var noe med disse ruinene, disse sporene etter en annen historie, disse fortellingene om datidens borgere, som fanget meg.

Men turen var ikke bare fagrelatert. Det ble en reise i meg selv også — klisjéfylt som det enn lyder. Jeg fikk så mye mer med meg på denne turen enn jeg hadde forestilt meg. Det var som om det jeg hadde satt som prioriteter i livet før ikke var så viktige lenger. For, sett bort fra tid sammen med familien som alltid vil være min hovedkilde til glede, har jeg aldri vært lykkeligere enn da jeg vandret rundt i dette kaoset av en by uten mål og mening, bare vandret rundt og så på bygningene, på statuene, på blomstene, på merkverdighetene. Når jeg kunne gå meg en tur opp til Gianicolo-høyden og finne favorittleseplassen min som jeg fant første gangen jeg var i Roma, der jeg kunne sitte nesten helt alene og lese, eller bare skue utover byen. Når jeg kunne hoppe på toget og knappe halvtimen senere være ved havet og dets uendelig sandstrender. Når jeg kunne poppe innom Basilica di San Paolo fuori le mura på vei hjem etter forelesning. Når jeg kunne sitte ute på balkongen å lytte til Romas storbylyder. Roma leverte på alle måter til en sliten og rådvill sjel som opplevde å stå i stampe. Jeg fikk virkelig hva jeg både trengte og ønsket.

Hvis jeg ikke hadde fulgt den trangen til å reise, og brukt det påskuddet til å ta de emnene, til tross for at vi var midt i en pandemi, hadde jeg ikke opplevd dette. Ikke på denne måten. For selv om jeg var turist, så var jeg liksom ikke det. Jeg fikk byen under huden på en helt annen måte enn jeg kunne få gjennom korte visitter. For å være skikkelig svulstig: Roma kapret hjertet mitt 🧡

---

Opprinnelig postet på en tidligere blogg i januar 2023.

På et eller annet tidspunkt mens jeg satt fordypet i tekster fra antikken, begynte jeg å undre meg over hvor kvinnene var på den tiden. For basert på tekstmaterialet fra klassisk retorikk skulle man nærmest tro at de ikke har eksistert. Kunnskap vi besitter i dag fra den tiden – og svært langt inn i moderne tid – er i overveiende grad basert på menns tekstspor. Mennene skrev, tenkte, samtalte og skrev litt mer, og det er disse tekstene som hovedsaklig ble bevart for ettertiden.

En av de «usynlige» kvinnene er Aspasia av Miletus. Et kjapt søk på google ser vi at det er ett ord som går igjen i beskrivelsen av henne – kurtisane. Tidligere tiders forståelse av dette begrepet var at kurtisaner var likestilt menn, mens i dag er det en eufemisme for en eskorte. Historien om Aspasia er todelt, den ene beskriver henne som en vis kvinne som hadde åpent hus og deltok i samtaler med datidens viktigste menn, sågar som mentor for noen av de store. Den andre historien var at hun var disse mennenes gledespike. Det er den siste som har fått best fotfeste. Hvem er det som har skrevet disse tekstene igjen? Jo, menn. Vi sier ofte at kvinner er kvinner verst, men noen ganger tror jeg at menn er kvinner verst.

I dag mens jeg satt og leste om Aspasia i Prisoner of history, så jeg plutselig likhetstrekkene med en debatt som har pågått i USA den siste uken om hvorvidt den blivende førstedamen, Dr Jill Biden, skal fortsette å bruke sin tittel. Et oppgulp av en artikkel skrevet av Joseph Epstein har satt fyr på twitteriatet. Hans nedlatenhet overfor hennes bruk av tittel – altså Dr, som han mener kun er forbeholdt de med MD – og, ikke minst, av hennes utdannelse, etterlater en vond smak i munnen. Det er på sin plass å nevne at Dr. Biden – ja, jeg gjørs på – har to mastergrader og en doktorgrad innen utdanningsvitenskap, mens Epstein har en bachelorgrad. Han har såpass selvtillit at han tillater seg å rakke ned på hennes langt mer imponerende utdannelse. En selvtillit som jeg tror kun er menn forunt.

Han gir et bilde av Dr. Biden og hennes kvalifikasjoner som ikke stemmer med virkeligheten. Akkurat slik det så ut til at Aspasia ble utsatt for. Dr. Bidens kunnskap og rolle ser også ut til at ble minimert. En svært stor andel av historien vår er skrevet og tolket av menn, og dermed er også det eksisterende kvinnesynet preget av det. Vi ser stadig vekk at kvinner i offentligheten blir stilt helt andre spørsmål enn menn, deres troverdighet blir betvilt på en måte som menn ikke opplever. Ville det samme spørsmålet blitt reist dersom det var en mann som skulle tre inn som USAs neste førsteektefelle? Trolig ikke.

Som et tilsvar til Joseph Epsteins misogyniske og nedlatende artikkel har folk med Ph.D verden over plassert ‘Dr’ foran navnet sitt. Hadde jeg hatt en doktorgrad å smykke meg med, skulle jeg jammen ha gjort det samme. Synliggjøringen av at vi ikke aksepterer at personers integritet og kompetanse blir trukket i tvil på en slik måte, er viktig. Nå tror jeg ikke denne artikkelen og den påfølgende stormen på sosiale medier kan velte Dr. Biden, hun tror jeg står fjellstøtt i sin egen kompetanse og rolle, men den kan skade andre som forsiktig prøver seg fram. Det å bli omtalt som noe annet enn det man er, det å bli beskrevet av noen med en alternativ virkelighetsforståelse og annen agenda, det å bli tildelt en rolle man egentlig ikke har, kan sette en effektiv stopper for manges viktige samfunnsbidrag. Det har vi ikke råd til.

Hvordan hadde verden sett ut hvis kvinnene hadde ført pennen? Det vil vi aldri få vite, men jeg synes det er interessant å reflektere over hvordan menn har tolket og beskrevet kvinner gjennom historien, og hvordan dette fremdeles gjør seg gjeldende. Vi trekker på en lang historie der kvinners innsats ikke blir verdsatt på lik linje som menn, helt fra Aspasias dager. Ved å stilne kvinner blir en side av historien fjernet. Jeg tror det er viktig å lete fram den igjen, og med det også kanskje kunne endre litt på den verdensforståelsen som på mange måter fremdeles eksisterer – at kvinner er underordnet menn og overlatt til mennenes tolkning av dem.