Som bier rundt en honningkrukke har reisende flokket seg til Roma gjennom århundrer. I dag som i dannelsesreisens storhetstid blir opplevelsene dokumentert og delt. Sjangeren er lik, men formatet er nytt; reels er dagens dannelsesreisejournaler.

Endelig i Roma!

Da Johann Wolfgang von Goethe i 1789 satte seg i postvognen etter en fuktig natt på byen i Carlsbad, hadde han ett mål for øye: Roma. To måneder senere passerte han Porta del Popolo og en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse: “Ja, endelig er jeg fremme i denne verdens hovedstad” skrev han i dagboken sin. Det var ikke maten og utelivet som trakk, han var på dannelsesreise, på the Grand Tour. Med notatbok og penn under armen skulle Romas historiske arv studeres og kunnskap formidles.

Turister med selfie-stang på jakt etter det neste ikoniske monumentet, minner ikke mye om Goethe og hans kunnskapsformidling. Det gjør heller ikke kødannende innholdsprodusenter fortapt i å fange den perfekte videoen av seg selv og severdighetene i TikTok-kontoens navn. Det virker overfladisk og historieløst. Og kanskje det er det. Men blant alt jåleriet og jakten på likes, foregår det også en viktig kunnskapsformidling som er tilpasset dagens formidlingskultur. Gjennom reels kan den reisende fortelle om sitt møte med Roma, ruinene og kirkene. I andre enden av internettet sitter kanskje noen som ikke har mulighet til å reise dit selv, noen som ikke kjenner til det Roma har å by på eller noen som selv er kjentfolk av Roma. I kommentarfeltene fortsetter utveksling av kunnskap, akkurat som brevene og bøkene gjorde det i de dannelsesreisendes dager. Reels fungerer slik som moderne reisedagbøker.

Originalitetens reiserute

Verdenshovedstaden har alt et menneske begjærer: mystikk, drama, true crime, sjarme og temperament. Ja, i tillegg til kunst, antikke ruiner, barokk arkitektur og overdådig kirkeutsmykninger. Det er så mye å se at man knapt ser skogen for bare trær. Mosaikken blir så overveldende at detaljer går tapt. En utstrakt hånd fra erfarne Roma-farere sørger for at reels-makerne velger de «riktige» stedene å rapportere fra. Et kjapt søk på #rome, #europeantravel eller #traveljournal og vi får servert reiseruten og viktige monumenter, det er til og med rangeringer på hva som er viktigst å få med seg og ikke. Skrekkelig uoriginalt kan man jo tenke, slik var det nok ikke i gamle dager. Men joda, reisejournalene var laget over samme lest, de var nærmest som en oppskrift å regne: Hvilke monumenter skulle besøkes og hvordan skulle de beskrives. Men det var selvsagt rom for å sette sitt personlige preg. Vår egen Johannes Lillienskiold fra Bergen tegnet og fargela, rangerte palasser og lagde oversikter over strukturene i form av datidens excel-ark, mens Goethe, omtrent 100 år senere, reflekterte mer over livet og sitt møte med de samme monumentene. Da som nå var det monumenter som trendet. Ikke overraskende holder Colosseum, Pantheon, Peterskirken og Forum Romanum seg relevante.

Det romantiske sløret

TikTokernes inntreden og fremtreden i Roma fører til at neser rynkes på Øvre Blindern; de har ikke samme kulturelle sus over seg som fortidens dannelsesreisende, disse TikTokerne. Mens de dannelsesreisende søkte kulturell forståelse, ser dagens reisende kun ut til å være opptatt av kulturell sensasjon: Bli sett, bli hørt, bli likt. Kanskje er ikke alltid gjengivelse av historien helt korrekt. Støyen fra de mange på internettet må overdøves, og da er det fort gjort å snuble i detaljene og fargelegge det hele med duse farger, eventuelt utenfor strekene. Roma og hennes severdigheter blir hyllet inn i et romantisert slør, men det er jo rett og slett en forlengelse av det narrativet sjangeren reisejournaler har skapt: Roma er, tross alle sine feil og mangler, det store målet for både personlig og kulturell utvikling. Da som nå.

Men all den poseringen, da, den er kanskje litt påtrengende? Denne narsissistiske og usunne iscenesettelsen må jo ha kommet med sosiale medier, kan man tenke. Den idylliserende framstillingen av TikTokere som poserer foran antikke strukturer eller barokke mesterverk er i realiteten bare en fornyelse av forsidebildet på Goethes reisedagbok. Portrettert av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein, sitter Goethe på klassisk idealisert måte omgitt av ruiner. Performativt og jålete? Ja, absolutt. Portrettet reflekterer samtidens ideal på de dannelsesreisendes tid, slik reels reflekterer vårt.

Formidlingsformen har endret seg og er mer høylytt, men kunnskapen er ikke dermed sagt lav. Kunnskapsformidling handler om å treffe mottakeren, og reels er det som treffer nå.

---

Teksten er fra min eksamensoppgave i et emne i masterprogrammet Europeisk kultur: Skriv en kronikk om Roma i et kunnskapshistorisk perspektiv.

På et eller annet tidspunkt mens jeg satt fordypet i tekster fra antikken, begynte jeg å undre meg over hvor kvinnene var på den tiden. For basert på tekstmaterialet fra klassisk retorikk skulle man nærmest tro at de ikke har eksistert. Kunnskap vi besitter i dag fra den tiden – og svært langt inn i moderne tid – er i overveiende grad basert på menns tekstspor. Mennene skrev, tenkte, samtalte og skrev litt mer, og det er disse tekstene som hovedsaklig ble bevart for ettertiden.

En av de «usynlige» kvinnene er Aspasia av Miletus. Et kjapt søk på google ser vi at det er ett ord som går igjen i beskrivelsen av henne – kurtisane. Tidligere tiders forståelse av dette begrepet var at kurtisaner var likestilt menn, mens i dag er det en eufemisme for en eskorte. Historien om Aspasia er todelt, den ene beskriver henne som en vis kvinne som hadde åpent hus og deltok i samtaler med datidens viktigste menn, sågar som mentor for noen av de store. Den andre historien var at hun var disse mennenes gledespike. Det er den siste som har fått best fotfeste. Hvem er det som har skrevet disse tekstene igjen? Jo, menn. Vi sier ofte at kvinner er kvinner verst, men noen ganger tror jeg at menn er kvinner verst.

I dag mens jeg satt og leste om Aspasia i Prisoner of history, så jeg plutselig likhetstrekkene med en debatt som har pågått i USA den siste uken om hvorvidt den blivende førstedamen, Dr Jill Biden, skal fortsette å bruke sin tittel. Et oppgulp av en artikkel skrevet av Joseph Epstein har satt fyr på twitteriatet. Hans nedlatenhet overfor hennes bruk av tittel – altså Dr, som han mener kun er forbeholdt de med MD – og, ikke minst, av hennes utdannelse, etterlater en vond smak i munnen. Det er på sin plass å nevne at Dr. Biden – ja, jeg gjørs på – har to mastergrader og en doktorgrad innen utdanningsvitenskap, mens Epstein har en bachelorgrad. Han har såpass selvtillit at han tillater seg å rakke ned på hennes langt mer imponerende utdannelse. En selvtillit som jeg tror kun er menn forunt.

Han gir et bilde av Dr. Biden og hennes kvalifikasjoner som ikke stemmer med virkeligheten. Akkurat slik det så ut til at Aspasia ble utsatt for. Dr. Bidens kunnskap og rolle ser også ut til at ble minimert. En svært stor andel av historien vår er skrevet og tolket av menn, og dermed er også det eksisterende kvinnesynet preget av det. Vi ser stadig vekk at kvinner i offentligheten blir stilt helt andre spørsmål enn menn, deres troverdighet blir betvilt på en måte som menn ikke opplever. Ville det samme spørsmålet blitt reist dersom det var en mann som skulle tre inn som USAs neste førsteektefelle? Trolig ikke.

Som et tilsvar til Joseph Epsteins misogyniske og nedlatende artikkel har folk med Ph.D verden over plassert ‘Dr’ foran navnet sitt. Hadde jeg hatt en doktorgrad å smykke meg med, skulle jeg jammen ha gjort det samme. Synliggjøringen av at vi ikke aksepterer at personers integritet og kompetanse blir trukket i tvil på en slik måte, er viktig. Nå tror jeg ikke denne artikkelen og den påfølgende stormen på sosiale medier kan velte Dr. Biden, hun tror jeg står fjellstøtt i sin egen kompetanse og rolle, men den kan skade andre som forsiktig prøver seg fram. Det å bli omtalt som noe annet enn det man er, det å bli beskrevet av noen med en alternativ virkelighetsforståelse og annen agenda, det å bli tildelt en rolle man egentlig ikke har, kan sette en effektiv stopper for manges viktige samfunnsbidrag. Det har vi ikke råd til.

Hvordan hadde verden sett ut hvis kvinnene hadde ført pennen? Det vil vi aldri få vite, men jeg synes det er interessant å reflektere over hvordan menn har tolket og beskrevet kvinner gjennom historien, og hvordan dette fremdeles gjør seg gjeldende. Vi trekker på en lang historie der kvinners innsats ikke blir verdsatt på lik linje som menn, helt fra Aspasias dager. Ved å stilne kvinner blir en side av historien fjernet. Jeg tror det er viktig å lete fram den igjen, og med det også kanskje kunne endre litt på den verdensforståelsen som på mange måter fremdeles eksisterer – at kvinner er underordnet menn og overlatt til mennenes tolkning av dem.