Om Marit

Tekst fascinerer meg. Det har det alltid gjort, og det vil det sannsynligvis alltid gjøre. Helt fra jeg kunne lese har jeg vært en tekstoman. Fantes det noe med tekst på var jeg tapt for denne verden. Dette har holdt seg forbausende stabilt gjennom hele livet.

Jeg er utdannet retorikkviter fra Universitetet i Oslo, dette var, som det meste annet i livet mitt, ikke et planlagt valg. Etter å ha jobbet som coach noen år bestemt jeg meg for å fylle opp kunnskapsbeholdningen med psykologi. Hvordan vi tenker og handler fascinerer meg også, og psykologi hadde vært på min liste over studier etter at ledelsesstudiene var gjennomført. Den listen hadde jeg tydeligvis rotet bort, men fant den igjen etter mange år. Så jeg startet med friskt mot, og sovnet hver gang jeg satte meg ned for å lese. Vanligvis er det bare lydbøker som har den effekten på meg. Etter et år med psykologistudier fanget et emne på humanistisk fakultet oppmerksomheten min. Skrive- og talekurs. Tja, det kan jo være greit å ha, tenkte jeg og meldte meg opp. Det var som å komme hjem. Dette emnet ble min belønning for å fortsette på psykologien. Neste semester ga jeg meg selv nok en liten gulrot for å holde ut metodeemnene i mitt opprinnelige løp. Tekst og kommunikasjon – og jeg var solgt. Etter det faset psykologistudiene gradvis ut, og retorikken tok over plassen og livet mitt. Min iboende nerd fikk fritt spillerom.

Det litt planløse arbeidslivet mitt har ført meg fra den ene erfaringen til den andre til den tredje. Jeg har jobbet med alt fra akuttpsykiatri til selvutvikling og profesjonell utvikling til administrasjon. Felles i alle jobbene er at kommunikasjon har vært sentralt. Det jeg sitter igjen med er i hvor stor grad denne kan forringes når deltakerne ikke virkelig lytter til det som blir sagt eller virkelig leser det som står skrevet. Og ikke minst, hvordan tekster skrives ut fra en forventning om at leserene er inne i hodet på skriveren og forstår hvor hen vil med teksten. Denne bakgrunnen har bidratt til min utvidede interesse for hvordan det vi sier eller skriver blir oppfattet eller kan bli oppfattet, hvilke spor tekster og verbale ytringer etterlater seg, og hvordan makt og uklarheter ligger gjemt i språket. Men først og fremst er jeg opptatt av hvordan skriverne kan skape tekster som etterlater leseren med de virkelighetsbildene som skriveren intensjonelt ønsket.

All lesingen førte til det uunngåelige, jeg begynte å skrive selv. Jeg elsker ikke å skrive, slik det ofte fremstilles at skrivende mennesker gjør, jeg skriver av nødvendighet. Fordi jeg har noe på hjertet. Fordi jeg må klare opp i tankene mine. Fordi det er noe jeg må informere om eller noe jeg ønsker å overbevise noen om. Jeg synes det er moro når jeg kommer inn i et driv, når ordene kommer som perler på en snor eller, som er mer vanlig, når jeg etter å ha strevd med en formulering lenge plutselig finner de forløsende ordene som gir hele avsnittet en tydelig mening.