Om Marit

Tekst fascinerer meg. Det har det alltid gjort, og det vil det sannsynligvis alltid gjøre. Helt fra jeg kunne lese har jeg vært en tekstoman. Fantes det noe med tekst på var jeg tapt for denne verden. Dette har holdt seg forbausende stabilt gjennom hele livet.

Jeg er en såkalt late academic bloomer. Very late, tror jeg vi kan legge til. Selv om jeg gjennom hele mitt voksne liv har utvidet horisonten via utdanninger og kurser, har det, bortsett fra de to første årene etter videregående da jeg studerte hhv engelsk og ledelse ved Høgskolen i Hedmark, vært privatutdanninger som ikke ga noen studiepoeng. Etter å ha jobbet i mange år bestemt jeg meg for å fylle opp kunnskapsbeholdningen med psykologi. Hvordan vi tenker og handler fascinerer meg også, og psykologi hadde vært på min liste over studier etter at ledelsesstudiene var sånn løselig gjennomført. Den listen hadde jeg tydeligvis rotet bort, men fant den altså igjen etter mange år. Så jeg startet med friskt mot, og sovnet hver gang jeg satte meg ned for å lese. Vanligvis er det bare lydbøker som har den effekten på meg. Etter et år med psykologistudier fanget et emne på humanistisk fakultet oppmerksomheten min. Skrive- og talekurs. Tja, det kan jo være greit å ha, tenkte jeg og meldte meg opp. Det var som å komme hjem. Dette emnet ble min belønning for å fortsette på psykologien. Neste semester ga jeg meg selv nok en liten gulrot for å holde ut metodeemnene i mitt opprinnelige løp. Tekst og kommunikasjon – og jeg var solgt. Etter det faset psykologistudiene gradvis ut, og retorikken tok over plassen og livet mitt. Min iboende nerd fikk fritt spillerom.

Bachelor i kultur og samfunnsfag, studieretning retorikk og språklig kommunikasjon, er gjennomført, og i skrivende stund er jeg godt inne i masterstudiet i det samme. Et sted på veien våknet akademikeren i meg. Å kunne fordype meg i tekst på en slik måte som masterstudiet krever, ga meg et nytt nivå av fascinasjon for tekst.

All lesingen førte til det uunngåelige, jeg begynte å skrive selv. Jeg elsker ikke å skrive, slik det ofte fremstilles at skrivende mennesker gjør, jeg skriver av nødvendighet. Fordi jeg har noe på hjertet. Fordi jeg må klare opp i tankene mine. Fordi det er noe jeg må informere om eller noe jeg ønsker å overbevise noen om. Jeg synes det er moro når jeg kommer inn i et driv, når ordene kommer som perler på en snor eller, som er mer vanlig, når jeg etter å ha strevd med en formulering lenge plutselig finner de forløsende ordene som gir hele avsnittet en tydelig mening.