Visste du at hester løsner tungebåndet?

Det er noe med hester som gjør at ordene sitter løsere enn ellers. Det er som om det ikke er mulig å holde på det som du har gjemt innerst inne, det sprenger seg fram. Plutselig hører du deg selv uttrykke tankene dine, noen ganger kommer det også ting som du kanskje ikke egentlig visste at du gikk og holdt på, men som du plutselig merker at letter deg.

Dette høres underlig ut, og kanskje er det tilfeldig. Kanskje tiden har vært moden for å si noe om det du går og bærer, at det at hester er tilstede ikke har noen innvirkning. Men jeg kjøper ikke den selv. Til det har jeg erfart for mange ganger at tungebåndet løsner når man på en eller annen måte samhandler med hester.

Sannhetsserum

Når jeg snakker om samhandling med hester er det ikke vanlig ride- og stallarbeidsvirksomhet jeg sikter til. Det er derimot den formen for samhandling eller samvær som foregår når intensjonen er satt om at en eller flere personer skal lære noe om seg selv gjennom interaksjon med hester. Hestene er mer eller mindre delaktige, deres viktigste oppgaver er å få være hest og gjøre sine hesteting. Denne tilnærmingen har mange navn, men jeg kalte den for hesteassistert coaching da jeg jobbet med det. Hestene var mine «medhjelpere». Kundene skulle utfordre seg selv gjennom å delta i øvelser som involverte hester, selv om de ikke hadde noen kunnskap om hester. Målet var ikke at kunden skulle bli flink med hest, men flink med seg selv. Etter gjennomførte øvelser sto vi gjerne ved hestene og snakket om hva som hadde skjedd, hvordan kunden opplevde det og hvordan opplevelsen kunne innlemmes i hverdagen. Dette kunne noen ganger oppleves som utfordrende, kundene følte ofte at de var på tynn is fordi de gjorde noe de ikke hadde gjort før. Hester, når de er trygge, velger ofte å være i begivenhetens sentrum. og dermed åpnet det seg en mulighet til å stryke stryke hendene gjennom en myk pels, gjemme ansiktet inn i en rufsete man eller bare ta inn hesten med alle sansene. Dette hadde en beroligende effekt i de aller fleste tilfeller. Og når muligheten til å vende oppmerksomheten fra en selv, og i steden bruke hesten som en metafor for seg selv eller livet ble det plutselig ikke så vanskelig og utfordrende lenger. Det som hadde sittet så langt inne, var plutselig enklere å si. Samvær med hester framsto ofte som om det var et slags sannhetsserum.

Hold på parykken

Noen ganger får deltakerne utilsiktet hjelp fra hestene. Som den gang en gruppe fra en amerikansk advokatforening deltok på en teambuilding-event med hester hos en kollega av meg. Samarbeidet innad i gruppen var ikke-eksisterende. Det samme var kommunikasjonen. De snakket forbi hverandre. Etter noen øvelser sammen med hestene, sto de i ring for å dele opplevelser og, med det, se om de kunne forene gruppen. Hestene, som snapper opp energier umiddelbart – og agerer på energien de snapper opp, var urolige. Noe som ofte kan ses på som et tegn på at det er noen som holder noe inne, noe de egentlig kjenner på at de burde si. Vi endrer oss når vi går og bærer på noe, og dermed sender vi ut en annen energi enn når vi ikke går og tviholder på noe. Det kan være stort eller lite. Vi mennesker merker det, men det er ikke alltid vi legger vekt på det. Hestene både enser og legger vekt på det, om enn på en annen måte enn oss, da. Den ene hesten gikk til slutt bak en av deltagerne og resolutt tok håret mellom tennene og løftet opp, akkurat nok til at det ble åpenbart for alle at det var en parykk, og slapp parykken ned igjen, så den ble liggende litt på halv tolv hos den sjokkerte parykkeieren.

Sjokkerte var alle de andre også, og kollegaen min kunne formelig se for seg søksmålene som ville ramle inn. Etter noen sekunders total stillhet, og etter at parykken var satt på plass, åpnet vedkommende seg. Hun hadde kreft og fikk behandling for dette, men hun hadde ikke turt å si dette på kontoret av frykt for å miste jobben sin. For det er realiteten i USA. Isteden hadde hun gått og båret på dette helt for seg selv, satt opp en fasade som virkelig ikke stemte med innsiden. Idet hun begynte å prate, og fikk øst av seg det hun hadde båret på, skjedde det en endring hos henne, skuldrene senket seg og hun begynte å puste roligere. Det skjedde en endring hos hestene også. De ble rolige. Den anspente atmosfæren var borte. Damen ble godt møtt og ivaretatt av sine kolleger, og hennes åpenhet førte til at de andre åpnet seg om hva de fryktet og bekymret seg for. Arenaen var med ett trygg for å snakke åpent.

Det enkle er ofte det beste

Jeg gikk etterhvert bort fra å bruke så mange øvelser, for jeg så at det å observere hestene eller å bare samhandle med hesten gjennom å gå en tur med den eller pusse den hadde vel så god effekt. Små og store bekymringer kom til overflaten mens de holdt på med hesten uten at de trengte å se på meg. For det kan være ganske konfronterende, særlig hvis det er noe som oppleves som skummelt eller farlig å stikke hull på. Noen ganger var det som om kunden snakket med seg selv. Men uten unntak satte de ord på noe de ikke hadde forventet å si noe om, og ofte berørte de temaer som egentlig ikke var relatert til årsaken til at de var hos meg, men som viste seg å ha stor innvirkning likevel.