Vi og de andre

De siste dagers hendelser i USA går inn på oss også her i Norge. Politibrutalitet kommer til syne på en måte som i stor grad er ukjent for oss her, men som er dagligdags der. George Floyds død i forrige uke er dessverre ikke enestående. Mange lever i konstant frykt, ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de i andres øyne er noe galt. Denne gangen var det, som så mange ganger tidligere, hudfarge som var den utløsende faktor.

En akseptert ukultur

Det synes å være en akseptert ukultur blant politiet der at mennesker av farge utgjør en stor trussel. Men det er ikke bare begrenset til politiet, en stor andel av befolkningen for øvrig deler denne oppfatningen. Det viser en hendelse fra New York i samme uke: En dame ringte politiet og hevdet hun ble angrepet av en mørkhudet mann. «Angriperen» sto imidlertid helt rolig og filmet det hele – på avstand. Han hadde bare bedt henne om å ta hunden sin i bånd, fordi de befant seg i et område av parken hvor hunder, ifølge parkens bestemmelser, alltid skal være i bånd på grunn av fuglelivet. Det var ikke han som angrep, det var hun. Det var hun som oppførte seg truende, både verbalt og i kroppsspråk. At hun i sin desillusjonerthet mener det er hennes rett å ringe inn falsk melding til nødetatene, viser den sikkerheten som hun som hvit har – at hun blir trodd. Eksemplene på urettferdig behandling er like mange som de er grusomme. De bildebevisene vi får fra den andre siden av atlanteren river i naive, skandinaviske øyne. Vi tror knapt nok det vi ser. 

De andre

Det er lett å gå på individnivå når vi blir vitne til slike urettferdige, urettmessige og/eller grusomme handlinger. Det er enkeltindivider som sto for handlingen som i forrige uke tok livet av Floyd, de utviste ikke bare dårlig skjønn, men også en holdning til et annet menneske som ikke bør gå, og heller ikke går, upåaktet hen. Samtidig som rettsprosessen i denne saken går, der vi må sette vår lit til at rettssystemet er noenlunde rettferdig, må vi løfte blikket opp og ut. For dette er ikke et problem kun på individnivå. Dette er forankret i institusjonen slik Brené Brown påpeker i en post på sosiale medier. Samfunnet er bygget opp rundt tanken om et vi og De andre. Det er ikke et amerikansk fenomen. Vi finner det i verden forøvrig – også her i landet. Det er heller ikke et nytt fenomen, det eksisterte allerede i antikken. Aristoteles’ tanker om roller og posisjoner utgjorde ikke bare grunnlag for politisk liv, men skapte også utestengelse og diskriminering. Dette har vi videreført i utviklingen av det moderne samfunnet. Det er mange studier som fanger opp dette på ulike arenaer. Simone deBeauvoir har funnet det i sine arbeider om kvinnen som Den Andre, Eivind Engebretsen fant denne distinksjonen i tekster om barnevernet og jeg har funnet det i tekster innen psykisk helsevern, der helsepersonell er vi mens pasientene er De andre – for å nevne noen. Det handler ikke alltid om hudfarge i denne distinksjonen, men det handler alltid om ressurssterke (vi) versus de sårbare (De Andre). Med et slikt verdensbilde vil det alltid være noen med uttalt suverenitet, og det åpner for den utestengelsen og diskrimineringen som vi så allerede i antikken og som nå er så tydelig i USA. Denne tankegangen er så nedfelt i de institusjonelle systemene at de har blitt et blindt felt i hverdagen vår, vi ser det ikke dersom ingen griper tak i det og synliggjør det. 

Sommerfugleffekten

Å endre systemet og holdninger som institusjoner er bygget opp rundt, er som å snu et tankskip i Sognefjorden: Det er en utfordrende prosess som krever målrettethet, tålmodighet, kyndighet og samarbeid. Det bør imidlertid ikke skremme oss fra å gå løs på det, til det er kostnaden for stor. For å kunne endre noe må problemene bli synliggjort, og da må vi våge å se det som blir vist, selv om det er ubehagelig. Jeg skulle gjerne sluppet å se hvordan de siste minuttene av Floyds liv var, samtidig innser jeg hvor viktig det er at vi stopper opp og tar dette øyeblikket inn. Det vil ikke skje noen endring hvis vi snur oss bort. Vi som fremdeles kan puste må ta vår del av ansvaret. De færreste av oss her i Norge kan direkte påvirke det som skjer i USA nå, men de fleste av oss kan likevel bidra til at det kan skje en endring i vår umiddelbare nærhet. Vi bør ikke undervurdere sommerfugleffekten: «Vingeslagene fra en sommerfugl i Brasil kan føre til en tornado i Texas». Ved å ta bevisste valg i hvordan vi forholder oss til andre og hvordan vi ordlegger oss, samt ved å problematisere systemfeilene, kan vi bidra til en positiv sommerfugleffekt. 

Beauvoir, Simone de (2001). Det annet kjønn. Pax forlag.
Engebretsen, Eivind. (2005). Barnevernet som tekst. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo
Segbø, Marit. (2020). Forutsatt forstått. Masteravhandling. Universitetet i Oslo.
Store norske leksikon (2018) «Aristoteles«