Politikk

Unnskyld!

 

Ikke før vi har svelget Sylvi Listhaugs unnskyldning og debattert den nesten i stykker, kommer en ny sak som har skapt furore på den andre siden av dammen.

Denne våren har vært i beklagelsenes tegn. Det er mye å be om unnskyldning for i dagens ordskifte. Det kan se ut at vi er blitt smittet av Donald Trumps unnvikelsesstrategi og flytte fokuset over på noe annet enn utgangspunktet.

 

Semiunnskyldning

Det er ikke en politker som har snublet på sosiale medier, det er lifecoachen Tony Robbins som jeg skrev om tidligere. Etter at videoen hans gikk viralt, tok han til orde via sin facebookside og ba om unnskyldning. Han åpnet med at hans kommentarer, som han kalte dem, mislyktes i å reflektere hans respekt for hva #metoo bevelgelsenog dens grunnlegger har oppnådd. For deretter å beklage at han sa noe som kunne forstås som annet enn hans dype beundring for bevegelsen.

Ut fra det jeg leser ser jeg klare likhetstrekk mellom Listhaugs unnskyldning og Robbins’. De omgår begge å be om unnskyldning for det som kritikken i realiteten gikk på, og flytter fokuset dit de ønsker at den skal rettes, og serverer en såkalt Valla-unnskyldning, en semiunnskyldning. Listhaug kommer etter noen forsøk med en unnskyldning som adresserer det opprinnelige problemet. Robbins har ikke kommet dit enda.

 

Pådrivet – den retoriske situasjonen

Når vi leser og skal forstå en tekst må vi se på situasjonen den oppsto i. Vi må avdekke den retoriske situasjonen, hva som var pådrivet til at teksten oppsto. For Robbins var det enorme trykket med offentlig motbør om hans nedsnakking av #metoo og kvinner og hans oppførsel pådrivet. Noe måtte sies, han ble presset fra mange kanter i sosiale og andre medier. For at den ballen kunne legges noenlunde død måtte han komme med en uttalelse av et eller annet slag. Kritikken mot han dro i én retning, at han hadde trådt over en grense av hva man forventer av en i hans posisjon. Teksten han postet på facebook er et resultat av dette og kan leses som et forsøk på å minimere skaden som videoen var i ferd med ramme hans troverdighet (etos) som empowermentlærer.

 

Når vi leser og skal forstå en tekst må vi se på situasjonen den oppsto i

 

Teksten og leseren

Den korte teksten er patosfylt, det vil si at den henvender seg til leserens følelser. Han trekker fram hvordan han beundrer #metoo bevegelsen og deler bevegelsens mål. Hvordan han selv ble utsatt for og merket av misbruk, hvordan han også har noe å lære. Språket han bruker er fylt med emosjonelt ladede ord. Dette i seg selv er ikke uvanlig hos Robbins eller for andre i samme bransje. I tillegg er dette gjerne mer vanlig i det engelske språk enn i vårt mer moderate. Disse emosjonelt ladede ordene danner bilder hos leseren og er mer knyttet til følelsene enn ren logisk argumentasjon. Teksten ble postet på hans facebookside, leserne er i stor grad hans tilhengere i utgangspunktet. De kan kanskje representere det vi kaller modelleseren i denne teksten, en som forstår skriverens intensjon og aksepterer den. Den faktiske leseren forstår eller aksepterer ikke nødvendigvis innholdet.

 

Hvor går det galt?

Sett med mine øyne unnviker han viktige elementer som bør inngå i en unnskyldning og som kunne bidra til å styrke hans troverdighet og rette opp inntrykket fra videoen.

  • Han går ikke inn på noe av det han har blitt kritisert for
  • Han nevner ikke Nanine McCool som viste empowerment i praksis gjennom å utfordre
  • Han fremmer seg selv framfor å redegjøre for det som var kritikkverdig ved hans opptreden
  • Språket motstrider innholdet – han fremstår ikke som ydmyk selv om han skriver at han er det

Robbins tar ikke en Trump-variant og flytter fokus ved å anklage andre for en tredje ting. Han gir derimot en velformulert uttalelse som viser at han har reflektert over det som har kommet fram av kritikken og at han innser at han fremdeles har mye å lære. Ved det viser han velvilje til å komme kritikken i møte, men det oppstår et problem da han unngår å adressere kjernen av kritikken. Det kan forstås som at han fremdeles mener at mange kvinner bruker #metoo bevegelsen som springbrett til å klatre, at hans måte å bruke hersketeknikker på er akseptabelt, at kvinner utgjør en risiko for menn i arbeidslivet fordi de er for attraktive. Hans uttalelse oppfyller dermed ikke kravet vi har til en unnskyldning – en beklagelse av noe vi har gjort eller forårsaket. Den er mer som et refleksjonsnotat etter en hendelse som har satt i sving mange følelser.

 

Ved det viser han velvilje til å komme kritikken i møte, men det oppstår et problem da han unngår å adressere kjernen av kritikken.

 

Det kan se ut til at det å gi en real og ektefølt unnskyldning når grenser er overskredet er vanskeligere enn man skulle tro. Først bud burde være å ta tyren ved hornene og møte kritikken på det den omhandler. Om man ikke beklager det inntrufne så vil en logisk argumentasjon treffe bedre enn en semiunnskyldning som forflytter perspektivet.