Retorikk

Teori møter praksis

I mange år har tilegnelse av ny kunnskap vært mitt hovedfokus, som student, men også som spesielt interessert bare for min egen nysgjerrighets skyld. Jeg har ikke tenkt like mye på hvordan jeg skal anvende kunnskapen som på hvorfor jeg skal tilegne meg den.

De fleste gjør det med et mål i sikte – for at den nye kunnskapen skal brukes i en jobb som de trives i. Jeg, har jeg skjønt etterhvert, har gjort, og gjør, det først og fremst for å tilfredsstille et behov jeg har for å lære noe nytt. Det har gitt meg noe å strekke meg etter, at det skal kulminere i en jobb hvor jeg direkte anvender det jeg jeg kan har vært sekundært. For meg er kunnskapserverving nesten på høyde med de fysiske behovene i Maslows behovshierarki, og ikke plassert i selvrealisering der det kanskje mest naturlig hører hjemme. Jeg har alltid hatt nesa i en bok, men er ikke noe geni av den grunn. Jeg bare liker å lese. Og så liker jeg å lære om ting som opptar meg i øyeblikket. Når du plutselig går fra å være en selvsentrert student og kunnskapssøker til å skal være en som lærer bort det du kan, byr det på en rekke utfordringer.

 

Jeg har ikke tenkt like mye på hvordan jeg skal anvende kunnskapen som på hvorfor jeg skal tilegne meg den

I forrige uke kastet jeg meg ut i læreryrket med brask og bram. I teorien har jeg mye på plass, men i praksis -oppdaget jeg raskt – har jeg enormt mye mer å lære. Denne gangen på et annet nivå enn det jeg har hatt fokus på tidligere. Det hjelper ikke at jeg evner [les: elsker) å henge over bøkene i timesvis, at jeg digger å gå fra bok til bok og finne en eller annen nerdete årsak til at akkurat den setningen holder mål eller stille spørsmål om hvordan den teksten egentlig kan oppfattes ut fra den diskursen jeg for øyeblikket befinner meg i. Kunnskapen må omsettes til praksis. Jeg trodde at jeg hadde dette i min hule hånd, men oppdaget fort at det hadde jeg ikke. Her må det jobbes. Intenst. Fordi jeg ikke har hatt tanke for andre eller konkret hvordan jeg skal benytte det i annen jobb enn min egen tekstfikservirksomhet, har jeg heller aldri skjenket en tanke på hvordan jeg kan lære for å formidle det på en lettfattelig måte til andre. Dette er jo selve essensen i læreryrket. Litt pinlig er det kanskje når nettopp formidling er fagfeltet ditt. Som retoriker, eller rhetor, skal du kunne lære andre å kommunisere godt og du skal kunne formidle kunnskap godt til det publikummet du har foran deg. Selv om jeg vet hvordan det bør gjøres, oppdaget jeg at jeg ikke praktiserte det. Jeg hørte at jeg snakket for vanskelig, for fort, for abstrakt. Jeg merket at jeg ble for ambisiøs på elevenes vegne, jeg forventet for mye på for kort tid. Jeg skjønte at jeg rett og slett må stikke hull på studieboblen min. Jeg må komme ut av mitt eget hode, ut av min egen lille boble som forskerspire og evig student. Ikke minst må jeg justere min måte å formidle på.

 

Her må det jobbes. Intenst

 

Jeg er antagelig ikke den første som opplever dette, ei heller den siste. Der tror jeg kanskje de som går profesjonsutdanninger har et fortrinn framfor de som forsvinner i et spesifikt teoretisk fagfelt på universitetet. Det vil også klart være en fordel dersom man av natur har et mer utadrettet fokus, enn innadrettet – slik som jeg har. Flaks var det kanskje at jeg i et øyeblikks framsynthet for et par år lett lot meg overtale av professor Anders Sigrell til å kjøpe hans bok Retorik för lärare, selv om lærerjobb da ikke var å se på horisonten for min del. Det får bli helgens lesestoff.