Tåler meningen din å bli lest av sjefen?

Kommentarfeltene har blitt en ytringsplattform for private meninger. Hvor godt tåler disse private meldingene dagens lys hvis de blir knyttet til ytrerens arbeidsgiver? 

I julen kom nyheten om Ari Behns selvmord. Ikke bare den nærmeste familien og vennekretsen ble berørt, svært mange i både Norge og utlandet hadde et forhold til han på ulike måter. Hans vesen og væremåte satte i sving mye hos mange. I kjølvannet av dette tydde mange til sosiale medier; mens mange mintes en som har betydd noe for dem eller støttet de som sitter igjen med en dyp sorg, benyttet vel så mange anledningen til å spre eder og galle. Ufiltrerte holdninger ble publisert over en lav sko i ulike mediers kommentarfelt, vitser på bekostning av avdøde og nedrige kommentarer om avdødes tidligere kone, nasjonens prinsesse, og hennes livsvalg. Slikt legger en ekstra byrde til en allerede tung bør. Kommentarskrivere, som ofte velger å ikke holde seg til tema, bruker sin ytringsfrihet slik de tolker den: Å kunne si akkurat hva de vil, om hva de vil, når de vil. Blant støtteerklæringer og fine ord dukket trakasserende ytringer om annerledes-levde liv, om legning, om rasisme, om psykisk sykdom og om personer som ender livet sitt. Det er dyster, vond og provoserende lesing. Til min forundring var mange av kommentarene skrevet av tilsynelatende utdannede mennesker i sentrale stillinger hos institusjoner som står for et ganske annet syn enn kommentarens innhold.

Ikke fullt så private meninger likevel

En av kommunikasjonens grunnregler er å vite hvem som ytrer seg. Det gjør det lettere for oss å sette teksten i sammenheng og gir oss ofte et mer utfyllende bilde på kommentaren. Noen ganger skaper det mer forvirring. Som for eksempel når noen med høyere utdanning innen omsorgsfag og stillinger innen kunnskapsinstitusjoner benytter en informativ artikkel om flaggheising på slottstaket til å ytre seg om mennesker med annen hudfarge og alternative livsvalg ved å bruke formuleringer som har en rasistisk undertone. Det forvirrer fordi vi kanskje forventer mer toleranse og gjennomtenkte innspill av ansatte i kunnskapsinstitusjoner og mindre fordommer og trakasserende holdninger av ansatte i omsorgstjenester. Når slike kommentarer blir utfordret er ofte gjennomgangstonen at dette er kommentarskriverens private mening. Men hvor privat er denne meningen egentlig når vi ved en liten bevegelse med musepekeren over navnet på kommentarskriveren ser arbeidssted og stilling? Gjennomsiktigheten de sosiale mediene bygger på gjør at du blir en representant for arbeidsgiveren også utenom arbeidstid. Den private meningen du skriver på sosiale medier, er plutselig ikke så privat lenger. I stedet er den en representasjon for arbeidsgiveren. Ufine kommentarer reflekterer dermed ikke bare kommentarskriverne, de kaster samtidig en skygge over arbeidsgiverne og signaliserer en holdning til brukerne av arbeidsgiverens tjenester, være seg det er elever på skoler, studenter ved høgskoler, pasienter ved sykehus, klienter på NAV eller kunder i butikker. 

Effekten av private meninger i kommentarfeltene

Vi har sett denne tendensen i forbindelse med andre saker i media også. Et kjent eksempel er sportskjeden XXLs toppsjef som kommenterte klimaaktivisten Greta Thunberg på sin facebookside. Hans private mening ble et problem for XXL, og førte til at han gikk av. Han var en representant for selskapet. Forskjellen er ikke så stor til vanlige folk i gata. Hvis en person skriver nedsettende om for eksempel minoritetsgrupper vil det først og fremst reflektere personen som skriver. Dersom personen oppgir i profilen sin å være ansatt i NAV, stiller dette seg med ett annerledes. Den NAV-ansatte representerer NAV. Spørsmålet blir da om en saksbehandler som åpenlyst fronter et slikt syn, kan gi en god og nøytral behandling av saken til medlemmer av en minoritetsgruppe? Den private meningen bidrar til å redusere ikke bare kommentarskriverens troverdighet, men også arbeidsgiverens. Uimotsagt kan dette oppfattes som et representativt syn og akseptert holdning blant ansatte i NAV. Hvordan får det mennesker med minoritetsbakgrunn, med behov for hjelp fra NAV, til å føle seg? Eller hva med en pedagog ved en navngitt skole som skriver i et kommentarfelt at ‘de jævla muslimene er en fare for landet’ og bruker n-ordet for å omtale personer med mørk hud? Som representant for skolen, blir hennes private mening også tillagt skolen. Skoler flest står for inkludering og mangfold, og dette blir en motsetning som ikke lar seg forene. Kan en pedagog som ytrer slike meninger gjøre en god jobb overfor elever med mørk hud eller med muslimsk tro? Kan elevene føle seg inkludert på denne skolen? Hvordan blir skoledagen for elever med en lærer som ytrer sin «private» mening på en slik måte i det offentlige? Eller når en sykepleier ved en psykiatrisk avdeling poengterer i en kommentar at det lukter personlighetsforstyrrelse lang vei, så blir det en refleksjon av holdningen ved denne navngitte avdelingen. Kan pasienter med personlighetsforstyrrelse være sikker på at de fordomsfritt får den behandlingen de trenger? Kommentarfeltene flommer over av slike og verre kommentarer. Hvis de blir stående uimotsagt bidrar det til en normalisering av måten vi snakker og skriver på, om og til hverandre. Vi som er representanter for kunnskapsinstitusjoner, helse- og omsorgstjenester og andre offentlige virksomheter har et særlig ansvar når det kommer til å ytre oss offentlig på en respektfull måte. 

Kanskje skal vi ikke la kommentarfeltenes respektløse skrivere slippe så lett unna. Kanskje skal vi gjøre det litt ubehagelig for dem når den private meningen de ytrer er trakasserende, rasistisk og respektløs? Ved å påpeke kontrasten mellom de private meningene og deres respektive arbeidsgiveres visjoner og verdier kan det bli ubehagelig. Kanskje det kan føre til at i hvert fall noen tenker seg om en ekstra gang før de trykker enter.