Sukk, stønn & holdninger

La oss skru tiden noen år tilbake. Jeg var på vei hjem etter en forelesning. Hodet var fullt av ny input om kommunikasjonens psykologiske aspekter. På setet ved siden meg av dumpet det tilfeldigvis ned en person med et kjent fjes. En av psykiaterne ved avdelingen jeg jobbet ved skulle også nordover. Vi ble sittende å snakke, naturlig nok var fag og jobb det samtalen dreide seg om. Det ble en hyggelig togtur hjem, men det er en del av samtalen som har blitt hengende ved meg i tiden etterpå. 

Rapport med nogo attåt

Med forelesningstemaet friskt i minnet, delte jeg en observasjon fra vaktrommet kun dager før, som jeg syntes var problematisk og som jeg syntes var verdt å reflektere over. Under rapporten som ble gitt til senvaktene informerte dagvaktens postansvarlige sykepleier om tingenes tilstand. Det var spesielt overleveringen av informasjon av en spesiell pasient som først fikk meg til å steile, og så til å undre meg. Sammen med informasjonen om pasientens helsetilstand, fikk vi også sykepleierens holdninger til denne gjennom ordvalg, stønn og himling med øyne. Dette var forsåvidt ikke første gang jeg hadde lagt merke til dette, og det gjaldt såvisst ikke bare denne ene sykepleieren, men av grunner jeg ikke vet bet jeg meg ekstra merke i denne ekstrakommunikasjonen akkurat denne dagen. Jeg gjorde det jeg ikke burde ha gjort – jeg påpekte det ikke. I stedet så jeg meg rundt, antagelig i håp om at noen ville påpeke noe, men fikk ikke noe hjelp til det. Noen nikket på hodet, noen ristet på hodet som i oppgitthet, noen stønnet på samme måte, og det unnslapp et og annet «haff» rundt bordet. Nøytral overlevering var ikke ivaretatt. Dette fikk meg til å tenke på hvordan slike overleveringen foregår. Om de som overleverer rapporter er bevisst hva de gjør, om de som mottar er bevisst hvordan overleveringen påvirker dem. Om hvordan ordvalg, trykk på ord, mimikk, sukk og stønn eller ikke-verbal kommunikasjon om en pasient gitt i rapporten vil farge deres syn på og holdning til pasienten før de har møtt pasienten den aktuelle dagen. Om hvordan deres holdninger vil bli fanget opp av pasienten. For hva slags holdning er det som blir overført videre til de som skal på jobb og ut for å møte pasienten? Jeg syntes at det var for lite fokus på dette. I den tiden jeg jobbet i psykisk helsevern ble ikke  kommunikasjonen vi som helsepersonell sender ut implisitt eller eksplisitt oss kolleger i mellom problematisert. Heller ikke hvordan holdningene våre vil sive ut i møte med pasientene. Dette syntes jeg var bekymringsverdig, og delte det med psykiateren. Jeg ble grundig avfeiet: «De ansatte på avdelingen er så dyktige, så det er ikke noe problem.»

Effekten av de subtile signalene

Jeg var ikke enig da, og jeg er ikke enig nå. Jeg mener at vi med psykiaterens ord står overfor et nytt problem – det å ikke anerkjenne effekten kommunikasjon har på oss mennesker, uavhengig av hvor profesjonelle vi er. Det er jo naturlig å spørre seg hvor profesjonell man egentlig er når man lar sine egne holdninger og følelser komme til uttrykk i en sånn setting. Settingen var ikke refleksjonstid der man skal kunne få sette ord på tanker og følelser, men et rapportmøte slik at helsepersonellet som kom på vakt skulle vite hva som har skjedd og hva de har å gå til. Dagvaktenes subjektive oppfatninger bør strengt tatt ikke være det sentrale da. Jeg var ikke uenig i at de ansatte var dyktige, men det er ikke dermed sagt at det ikke er rom for forbedringer. Basert på min fagkunnskap er jeg ikke enig i at slik kommunikasjon ikke vil ha en eller annen innvirkning i negativ forstand. Kommunikasjon, om det er eksplisitt gjennom ordvalg eller implisitt gjennom mikrouttrykk som man ikke umiddelbart fanger på et bevisst plan, etterlater seg spor hos den enkelte som de tar med seg videre. At det er kultur for at det er greit å la slike uttrykk komme til syne under rapporter uten at vi setter spørsmålstegn ved det og at vi bevisstgjør både avsender og mottaker, kan, etter min mening, ikke være veien til en god helsetjeneste.  

Det kan være at jeg så et annet bilde fordi jeg var tettere på de som jobbet i miljøet enn psykiateren. Det kan være at jeg nettopp på grunn av dette også fanget opp at dette ikke var kun en enkeltstående hendelse som skjedde under en rapport, men et det var en del av et slags stammespråk som var indoktrinert blant de som jobbet i miljøet. Dette er nok ikke bare knyttet til vår avdelingen. Jeg vil tro at dette er et universelt problem. Vi er ikke alltid bevisst det vi selv sender ut av signaler. Hvis vi ikke anerkjenner at dette er et problem, vil vi heller aldri kunne endre det. Mange av de mikrouttrykkene og nonverbale gestikuleringene vi gjør, er vi kanskje ikke klar over selv. Vi merker oss kanskje ikke at vi sukker i enkelte sammenhenger eller at vi velger ord som er ladet i negativ retning, fordi vi ikke har blitt bevisstgjort det. På samme måte vil ikke de som tar i mot denne informasjonen påpeke det i særlig grad dersom det ikke er åpnet for en bevisstgjøring rundt det. 

En uventet tvist

Psykologiforelesningen som jeg hadde vært på, tok for seg innvirkningen som kommunikasjon har på oss, både gjennom ord, mikroekspressive uttrykk og nonverbale gester. Jeg hadde fått påfyll av kunnskap om et emne som jeg mente var vesentlig i all menneskelig interaksjon, og som jeg fremdele mener er vesentlig, og som har særlig plass i fagfelt der mennesker skal hjelpe andre mennesker. Jeg argumenterte etter beste evne for å forsøke å få psykiateren, om ikke annet, til å si seg enig i at vi ikke er maskiner, men at vi er påvirkelige uansett hvor profesjonelle vi er. Men jeg lyktes ikke. Nå er det verdt å nevne at nevnte psykiater i samme samtale avfeide psykologi som fag. Vi tar en liten pause her: 

Psykiateren anerkjenner ikke psykologi som fag. 

Jeg måtte også ta en liten pause for å la ordene synke inn. Sa hun virkelig det jeg trodde hun sa? Det gjorde hun, og argumenterte videre hvorfor. Argumentasjonen hennes er ikke viktig her, jeg må innrømme at den ikke festet seg fordi jeg ble så paff av uttalelsen hennes. Jeg husker at jeg merket meg at argumentene ikke hang på greip, men jeg var for opptatt av dette, for meg, svært uventede utspillet. Det viktige er at det åpenbarte seg et nytt problem: At en overlege ved en avdeling ikke anerkjenner faget til sine universitetsutdannede kolleger som hun jobber side om side med for å hjelpe pasienter. Jeg la inn årene for denne samtalen omtrent på dette tidspunktet. Hun var ikke den rette å diskutere dette sammen med. Jeg tror heller ikke at hun, med sitt syn, representerer psykiaterbestanden i Norge. Men selv om jeg la inn årene for denne samtalen da, og heller gikk over til mer «ufarlige» temaer, hadde tanken slått rot i meg. For jeg har tro på psykologi som fag. Jeg har også tro på kommunikasjon som fag. Jeg tror at vi blir påvirket bevisst og ubevisst av andres kommunikasjon, både det sagte og det usagte, og jeg tror at vi påvirker andre gjennom det vi signaliserer. Det handler ikke bare om hva jeg tror på. Forskning støtter dette gjennom utallige studier. Det vil jeg komme tilbake til i senere innlegg. 

Fremhevet bilde av Amir Ghoorchiani fra Pexels