Såpestykket miljøterapi

For åtte år siden hadde jeg min først arbeidsdag i psykisk helsevern. Da ble jeg introdusert for miljøterapi. Jeg hadde aldri vært borti det før, ikke en gang hørt om det. Jeg gjorde mitt beste for å forstå hva det egentlig var, og fikk en sånn cirka følelse med det. Men jeg må innrømme at jeg aldri fikk helt taket på denne miljøterapien. Ikke ut fra hva faglitteraturen formidlet og ikke ut fra hva fagfolk formidlet gjennom ord og praksis. Det hang liksom ikke på greip. Verken mellom faglitteraturen og praksisen, eller mellom fagfolkenes uttrykte forståelse og egen praksis. Miljøterapi var for meg et såpestykke som gled ut av hendene mine.

Nå, åtte år etter, vet jeg mer. Jeg vet at det ikke henger på greip, og jeg vet hvorfor jeg ikke klarte å få tak i dette såpestykket. For nå har jeg forsket på fagformidling i psykisk helsevern. Jeg har dessverre ikke oppløftende nyheter, men mer om det snart.

Dette såpestykket jeg ikke klarte å få tak i førte til at jeg jeg gikk i en helt annen retning enn jeg hadde tenkt. Fra å ha hatt fokus på psykologi og menneskelige interaksjoner ble jeg mer og mer opptatt av hvordan fagformidling foregikk. I så måte hadde jeg entret paradis. Tekster i psykisk helsevern så for meg, en retoriker in spe, ut til å være en refleksjon av våre pasienters sykdomssymptomer: assosiativt tankespinn, ordsalat og storhetstanker. Såpestykket ledet meg, overraskende nok, til temaet for masteroppgaven min: profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern. Gjennom arbeidet med oppgaven ble jeg ikke mindre frustrert enn det jeg hadde vært da jeg jobbet med miljøterapi i praksis. Snarere mer. Gapet som åpenbarte seg mellom teori og praksis var større enn jeg trodde. Altså den praksisen jeg hadde erfart. Jeg forsket kun på tekst, ikke praksis.

Det jeg fant var tvetydige tekster hvor det tydelig framkom at forfatterne hadde store forventninger til lesernes forkunnskaper. Jeg legger til urealistisk store forventninger. Tittelen på oppgaven oppsummerer hovedtrekkene: Forutsatt forstått.

Jeg så på hvilke virkelighetsbilder tekstene skapte, og det var særlig tre bilder som utmerket seg:

• Pasienter er ikke autonome mennesker
  • de må innordne seg helsepersonellets kompetanse og subjektive oppfattelse av hva pasienten trenger,
  • pasientene er passive mottakere som ikke kommer til orde
• Miljøterapi er en eufemisme – et forskjønnende bilde av realiteten
  • det er en organisering av læring og endring uten tilknytning til terapi forstått tradisjonelt
  • tekstene har en paternalistisk holdning og behandling blir betraktet fra et top-down perspektiv
• Leserne er ukritiske og mangler evne til å tenke selv
  • de godtar tvetydigheter og aksepterer ideene fra forfatterne ukritisk

Det er kanskje det siste punktet som gjorde at jeg ikke helt skjønte hva miljøterapi egentlig var: Jeg var vant til å lese tekster kritisk. Tekstene framsto for meg som usammenhengende og med store ord som betydde enten alt eller ingenting. Jeg aksepterte ikke dette, jeg ville vite mer. Når jeg har gått dette nærmere i sømmene, ser jeg at det står enda dårligere til enn det jeg først fikk inntrykk av. Tekstene gir leserne for stort spillerom i å fortolke tekstene slik at det hele blir litt comme ci, comme ça. Forståelsen av miljøterapi blir overlatt til tilfeldighetene, og til lesernes forforståelse. Fagformidling bør være bedre enn det.