Jeg tar denne høsten et emne innen kultur- og samfunnspsykologi. Her fikk vi i oppgave å skrive et essay om et samtidsfenomen sett fra et kultur- og samfunnspsykologisk perspektiv. Katalysert av en samtale med en venninne og tidligere kollega om kulturmøter på akuttpsykiatrisk avdeling, rettet jeg blikket mot besøkssituasjoner i psykisk helsevern og de kulturelle forskjellen som kan vise seg der. Jo mer jeg skrev, desto klarere sto det for meg hvor viktig det er å belyse dette temaet. Her er en lett revidert utgave av oppgaven:

Er det plass til en kollektivistisk forståelse i en individualistisk kultur?

Psykisk sykdom kan ramme alle, uavhengig av kulturell bakgrunn og samfunnstilhørighet. Hvordan dette imøtegås, kan imidlertid variere på tvers av kulturelle forståelser. I multikulturelle samfunn, slik svært mange samfunn er i dag, vil pasienter ved psykiatriske sykehus ikke tilhøre en homogen kulturell gruppe, snarere vil pasientgruppen bestå av et mangfold av kulturer. Vil dette være en utfordring for det tradisjonelle og, på mange måter, ugjennomtrengelige systemet som psykiatrien er bygget opp av? 

For noen år tilbake jobbet jeg ved en akuttpsykiatrisk avdeling. Pasientgruppen reflekterte i stor grad samfunnets øvrige befolkningssammensetning. For oss ansatte trådte kulturforskjeller fram på mange vis. En av de jeg spesielt merket meg, skjedde i forbindelse med pårørendes besøk. Disse besøkssituasjonene utfoldet seg ulikt basert på om pasienten og dens pårørende kom fra en vestlige kultur eller om de i tillegg hadde rot i en annen kultur. Mens pårørende fra vestlige kulturer, i hovedsak Norge, forholdt seg til anbefalinger fra helsepersonell om én eller to på besøk om gangen, med fokus på rolige aktiviteter og samtaler, kom ofte hele storfamilien til pasienter fra østlige eller afrikanske kulturer, på besøk i samlet tropp. Dette var et tema som var oppe til diskusjon mange ganger, og ble diskutert med både pasienter og deres nærmeste pårørende. Helsepersonellet ved avdelingen oppfordret til å redusere antall besøkende den tiden pasienten var innlagt på en akuttpsykiatrisk post, der en av de viktigste tiltakene var å utsette pasienten for minst mulig stimuli, i et forsøk på å fremme tilfrisking – uten at det så ut til å ha innvirkning i særlig grad. Det var som om de ikke så det problematiske i det scenarioet som helsepersonellet skisserte. I dette essayet vil jeg ta utgangspunkt i dette sosiale fenomenet, og undersøke hvordan kulturell bakgrunn kan forklare forskjeller i pårørendes gjennomføring av besøk på psykiatriske sykehus.

den psykiatriske behandlingen og tankegangen i Norge er fundert i en individualistisk kultur

Kultur & tilfrisking

Vi blir et stadig mer multikulturelt samfunn^⁠1, mange er på flukt på grunn av krig og uroligheter i hjemlandet, og kommer hit med store traumer. En stor andel vil kunne trenge forbigående eller vedvarende hjelp fra psykisk helsevern for å bearbeide dette. Samtidig viser en rapport fra Folkehelseinstituttet^⁠2 at det er en stigende kurve blant særlig unge som trenger psykiatrisk behandling generelt. Blant disse vil vi også kunne anta at det i tillegg til førstegenerasjons innvandrere, også kan være både annen- og tredjegenerasjons innvandrere som har vokst opp med en fot i flere kulturelle leire. Det vil med andre ord si at kontaktflaten mellom pasienter og pårørende på den ene siden, og helsepersonell på den andre siden er, og fortsatt vil være, stor, uavhengig av kulturtilhørighet. For å kunne yte god helsetjeneste til pasienter er det derfor viktig å belyse dette temaet, og undersøke hvordan ulike kulturelle konsepter og ulike pasienters forhold til pårørende kan ha innvirkning på pasienters tilfrisking når de er innlagt på psykiatrisk sykehus. 

For å nærme meg dette vil jeg ta i bruk psykologene Hazel Rose Markus & Shinobu Kitayamas modell om the independent and interdependent view of self og undersøke hvordan dette kan påvirke inngrupper (ingroup) og utgruppe (outgroup). Blikket rettes også mot individualistiske og kollektivistiske kulturer og Geert Hofstedes funn om hvor de ulike kulturene finnes. Kulturbegrepet som benyttes i dette essayet forstås som at «culture is located in the world in patterns of ideas, practices, institutions, products and artifacts»^⁠3, det handler om hvordan psykologiske prosesser kan bli formet av kontekster og sosiokulturelle systemer som mennesker beveger seg i.

Selv-konseptet som forklaringsmodell

Det starter med selvet (self). For å kunne utforske dette sosiale fenomenet må vi se på ulike selv-konsepter (self-consepts). Folk kategoriserer seg selv på to grunnleggende vis – som independent eller som interdependent. Mens et independent view of self springer ut fra indre attributter, eller personlige egenskaper, springer interdependent view of self ut fra relasjoner og roller som individet har i fellesskapet av venner og familie^⁠4. Hva vil dette si? De som ser seg selv i lys av den første modellen av self-concept, som et independent self, har en klar grense til omverdenen. Identiteten deres ligger i individet selv, med en klar avgrensning til de som befinner seg i inngruppen, som familie og venner. Grensene til utgruppen er fleksible. I den andre modellen av selv-konseptet, interdependent, er ikke grensen mellom individet og individets familie og venner avgrenset, men snarere overlappet, og individet definerer seg i større grad ut fra rollen individet har til familie og venner som er i inngruppen. I motsetning til independent er det her en klar distinksjon mellom inngruppe og utgruppe. Disse to selv-konseptene er ikke tilfeldig spredt, men oppstår der kulturelle praksiser opprettholder dem. Independent self-concept er knyttet til individualistiske kulturer, altså der personlige mål og uavhengighet blir løftet fram, mens interdependent er knyttet til kollektivistiske kulturer, der fellesskapets mål er i fokus og foreldre har stor innvirkning på barnas valg med tanke på karriere og ekteskap.^⁠5 Hofstede undersøkte hvor slike kulturer var og fant at vesteuropeisk land tilhørte i stor grad den første gruppen; individualistiske, mens Latin-Amerika og Asia hadde en mer kollektivistisk forståelse.^⁠6 Det har senere blitt funnet bevis på at også land i Afrika, Øst-Europa er preget av kollektivisme.^⁠7

Hvis vi tar utgangspunkt i dette vil det være rimelig å anta at den psykiatriske behandlingen og tankegangen i Norge er fundert i en individualistisk kultur der fokuset er på individets identitet som ikke blir overlappet av familie og venner, men som står avgrenset i seg selv og finner fram styrken i sitt indre. Det ligger kanskje en slags søknad i dette om at pasienten skal finne fram til sin uavhengighet gjennom å ha personlige mål. Pasienter og pårørende som har bakgrunn fra denne kulturen uten innflytelse fra andre kulturer, vil dele denne individualistiske tankegangen, og dermed vil det i større grad virke logisk for dem at pasienten må få ro til å finne den indre balansen på egen hånd og med liten påvirkning fra mange. I kontrast vil pasienter og deres pårørende som kommer fra østlige eller afrikanske kulturer, ha en annen forståelse av selvet og forhold til familie og venner. Deres forståelse av individet vil, basert på denne tankegangen, være at familie og venner er vesentlig i konstruksjonen av selvet. Siden fellesskap er viktig i denne forståelsen, vil det kunne gi en forklaring på at de, sammen som et fellesskap, stiller opp for å hjelpe sitt familiemedlem tilbake til god psykisk helse.

Spenn i forståelser

Det vi ser her er at det blir et spenn mellom helsevesenet og den sistnevnte kulturelle gruppens forståelse av hva som er best for pasientens tilfriskning. Hva gjør dette spennet med pasienten? Det vil være naturlig å anta at et slikt spenn kan føre til en indre konflikt og forvirring hos pasienten – det som pasienten opplever som naturlig og viktig, er kanskje nettopp det som helsepersonellet fraråder. Da er det ikke urimelig å stille spørsmål om et slikt spenn vil bidra til en langsommere tilfrisking for pasienten. Et annet spørsmål som er viktig å stille er hva dette spennet gjør med samarbeid mellom helsepersonell og pårørende. Kan det føre til gnisninger når den individualistiske tankegangen kommer i konflikt med den kollektivistiske og vice versa? Et godt samarbeid er viktig for å hjelpe pasientene videre, men hvis de som skal hjelpe har en vidt ulik oppfatning, vil det kunne føre til et vanskelig samarbeid.

Hvordan foregår dette samarbeidet egentlig? Hvordan løser avdelingene det hvis de anser at pårørende motsetter seg deres anbefalinger? Vil de lytte til de pårørende eller vil de bruke den asymmetriske makten som de er forvaltere av, og overstyre gjennom å innføre besøksforbud, eller regulere besøk strengt? Dette er spørsmål som er viktig å ta med seg videre i arbeidet med å forbedre helsetjenestene.

Som nevnt er Norge et multikulturelt samfunn, noe som også vil reflekteres blant avdelingens ansatte. Sannsynligheten er stor for at den gruppen er heterogen, men i hvor stor grad vil dette være synlig i tradisjonell individualistisk tankegang? Behandlere med rot i østlige, afrikanske eller øst-europeiske kulturer vil, basert på Hofstedes^⁠8 og Markus & Kitayamas^⁠9 funn, i større grad dele den kollektivistiske forståelsen, og dermed ha en større forståelse for behovet for den relasjonelle rolleforståelsen av selvet. Spørsmålet er hvorvidt det er plass til en kollektivistisk forståelse i en individualistisk kultur.

Hva gjør dette spennet med pasienten?

Ulik oppfatning av hvordan konseptet «selvet» blir ansett og forstått kan føre til en kulturkollisjon, siden synet på hva som er best for pasienter som er innlagt med psykisk uhelse kan sprike. Dette kan forstås ut fra Hofstedes funn om hvor kollektivistiske og individualistiske kulturer finnes. Asiatiske, øst-europeiske og afrikanske land er preget av en kollektivistisk forståelse, der selvet i stor grad er identifisert basert på relasjoner til de som er i inngruppen, mens i vestlige land, som Norge, er det en individualistisk kultur som dominerer, der individet er identifisert i kraft av seg selv og sine indre egenskaper. Dette kan forklare det sosiale fenomenet som jeg la merke til i psykiatrien – at pårørende fra østlige og afrikanske kulturer besøkte pasientene i store grupper i motsetning til pårørende fra vestlige kulturer. Det er et sosialt fenomen som ikke bør glippe mellom hendene våre, men i stedet undersøke nærmere for å unngå unødvendig kulturkræsj på en arena som bør være renset for det – for pasientenes skyld.

¹ Steven Heine, Cultural Psychology, 2020

² Folkehelseinstituttet, 2018

³ Hazel Rose Markus & Shinobu Kitayama,

2010

⁴ Steven Heine, Cultural Psychology, s. 209, 2020

⁵ Steven Heine, Cultural Psychology, s. 97 og 214, 2020

⁶ Gert Hofstede, 1983 i Steven Heine, 2020, s 214

⁷ Steven Heine, Cultural Psychology, s 215, 2020

⁸ Geert Hofstede, «National Cultures in Four Dimensions: A Research-Based Theory of Cultural Differences among Nations», 1983

⁹ Hazel Rose Markus & Shinobu Kitayama,

2010