Arkivet Rhetor

Kommentarfeltenes klimakrise

Nå gjorde jeg akkurat det man aldri burde gjøre hvis man vil fortsette å ha tro på menneskeheten. Jeg leste i et kommentarfelt.

Bergens Tidende publiserte i går en kommentar av Hans K. Mjelva hvor han blant annet skriver at «Vi bør vere stolte over kvar einaste elev som skulkar skulen i dag.» Jeg er så enig. Selv om jeg ville byttet ut skulker med streiker, for det er en vesensforskjell i de to betydningene. Men det er ikke temaet her. Svenske Greta Thunberg har stått i bresjen og løftet noe som blant annet Natur og Ungdom har jobbet med i mange år, nemlig klimakampen. Hun har klart å løfte dette slik at det har blitt uunngåelig for resten av verden å legge merke til. I Sverige som i Norge som i andre land har ungdomsorganisasjoner jobbet utrettelig med dette over lengre tid, og hennes innsats har bidratt til en markant økning i mediedekning og oppmerksomhet fra mennesker med bestemmelsesmyndighet. En mediedekning og oppmerksomhet som er viktig å benytte seg av for å få fram dette poenget som har så stor betydning for ungdommens framtid – for vår framtid.

Men så er det dette med å stikke seg fram. Bli synlig. Da kommer kommentarene haglende. Ikke bare de rosende, men også de stikkende. Slik som denne fra Bjørn:

Av erfaring vet jeg at jeg skal la slike kommentarer fare, heve meg over de. Men denne klarte jeg ikke å la passere fordi jeg synes den er symptomatisk på det ordskiftet vi ser i dag. Det at tastaturet og muligheten til å kommentere er lett tilgjengelig for alle, gjør at gruff og fordummende utsagn kommer på trykk uten noen form for redaksjonell gjennomgang. Er det så farlig kan du kanskje tenke, det er kanskje ikke det. Samtidig mener jeg at vi skal være klar over hva slike kommentarer gjør.

Hva er det egentlig vi kan lese her?

Her er en kjapp gjennomgang:

I første setning vender kommentarskriver fokus fra sak til person. Han kategoriserer henne (implisitt Greta Thunberg) basert på et personlighetstrekk hun har. Han gjør dermed den generaltabben som har vært akseptert i så mange år og som enda ikke er ristet helt av oss: at mennesker er diagnosen sin, og at man dermed tolker alt de sier og gjør ut fra dette, og ikke ut fra hva de faktisk sier og gjør. Dette kan ikke ses på som noe annet enn en måte å forsøke og demonstrere makt på og å tilsløre egen uvitenhet.

Ut fra teksten må vi forstå det slik at mennesker med Asperger ikke har klare, selvstendige tanker, men at de lar seg dirigere av andre og deres agenda. Kommentarskriveren svekker med andre ord troen på at Greta Thunberg har evne til å tenke selv og trekker hennes kunnskap i tvil, og forfekter at hun blir brukt. Hvem som står bak er imidlertid uklart, men han er klokkeklar på at hun blir brukt og at noen instruerer henne til å hoppe når de sier hopp.

I følge kommentarskriver er Greta Thunberg altså nærmeste for en marionette å regne som blir fortalt av noen hva hun skal si og ikke si. Her får han følge av mange andre kommentatorer – overveiende mange menn, interessant nok – som mener at ungdommen generelt blir hjernevasket på skolen. Ofte følger de opp med at de ikke lærer nok på skolen, eller at de ikke lærer de viktige/riktige tingene på skolen – argumentasjonsrekken er ofte ganske hullete. Mange mener at ungdommene ikke aner hva de snakker om. Det interessante er at ungdommene for det første ofte har langt bedre diskusjonskultur enn voksengenerasjonen, for det andre at de har en dybdekunnskap i denne saken som i noen tilfeller overgår disse voksne meningsmotstanderne og for det tredje at de har et vidsyn og et fremsyn som viser at de tenker lenger enn nesa rekker i motsetning til de som er opptatt av den komfortable her og nå. Jeg har fulgt mine tre barn gjennom barne-, ungdoms- og videregående skole og jeg har blitt imponert over alt de kan og alt de lærer på skolen. Jeg har også jobbet som lærer på videregående skole, og sett på nært hold hvordan elevene blir oppfordret og utfordret til å søke reelle kunnskap og å sette det de har lært ut i livet. Jeg har ofte sammenlignet mine barns skolegang med min egen, og må bare innrømme at verden har gått framover. Vi lærte ikke en brøkdel av de viktige tingene da jeg gikk på videregående.

Han svekker med andre ord troen på at Greta Thunberg har evne til å tenke selv og trekker hennes kunnskap i tvil

Kommentarskriveren har også noe å kommentere når det gjelder talene til Greta Thunberg. Hans bruk av flotte taler oser av ironi. Nok en måte å demonstrere makt på. Om hun har skrevet talene selv eller ikke er uvesentlig. De fremste talerne i verden har folk til å hjelpe seg med slikt. Så om Greta Thunberg får hjelp til å finne riktige ord og sette sammen talen hensiktsmessig spiller ingen rolle. Poenget er at hun griper det retoriske øyeblikket, og skaper en endring ved hjelp av ord og handling. De talene hun har levert er gode, de gjør det en tale skal gjøre – de beveger, de berører og de flytter stemmer.

Ikke minst tar han i bruk en hersketeknikk som er altfor kjent for særlig jenter i nær sagt alle aldre ved at han benevner henne som «en jentunge». Denne «jentungen» har snakket bedre for seg enn mange fullvoksne menn og kvinner med solid utdannelse og lang yrkeserfaring. Denne «jentungen» setter ordet på noe som andre ikke våger å si noe om. Denne «jentungen» taler øvrigheta midt i mot og står med ryggen rak og åpent blikk. Hun er ikke en jentunge – hun er en klimaaktivist med en sterk etos (troverdighet).

Hun er ikke alene. Mange tenåringer står hver dag opp for hva de tror på. Men mange lar også være eller gir seg på grunn av kommentarer som dette. Dessverre er dette et såkalt «snilt» eksempel. Men hvis vi går inn i det slik jeg har gjort nå, så ser vi at det ikke er så snilt likevel. Det er en måte å få noen til å føle seg liten på for å kunne hevde seg selv.

Jeg merker meg at han benevner klimakampen som en «ikke sak» [sic!]. Før jeg lar den passere skyter jeg inn en ørliten kommentar om at dette er nok en hersketeknikk der man ikke anerkjenner andres syn. Å uttrykke at klima er en ikke-sak forteller i seg selv en hel del, men det lar jeg ligge her.

Hun er ikke en “jentunge” – hun er en klimaaktivist med en sterk etos

Klimaet i kommentarfeltet er en krise i seg selv, det skulle være enkelt å gjøre noe med. Ved å kommentere dette har jeg kanskje gitt vedkommende ufortjent mye oppmerksomhet, men skal vi la slike dumheter bare få passere? Vil det bidra til at de forsvinner? Jeg har mere tro på at bevisstgjøring av språkbruken kan føre til at man tenker seg mer om neste gang man trykker i vei på tastaturet. Som debattanter har jeg langt mer tro på Greta Thunberg og hennes følge enn jeg har på kommentarfeltenes Bjørn’er. Stemmene deres er viktige, vi har ikke råd til at de ikke skal forstummes. Vi trenger engasjementet, vi trenger kunnskapen, vi trenger det nye blikket på verden. Det får vi ikke gjennom fordummende og respektløse kommentarer.