I utakt med alt

Kvelden før selveste verdensdagen for psykisk helse kliner Trygve Hegnar og Finansavisen til med fjerndiagnostisering av Sindre Finnes’ psykiske helse. Det er, for å si det mildt, dårlig stil. Men han skal ha for god presentasjon av seg selv: En usympatisk, klikkjaktende ignorant i utakt med tiden – og dagen.

Graverende spekulativt

Overskriften i Finansavisen lyser mot oss denne mørke oktoberkvelden: “Sindre Finnes med psykisk lidelse?” Under er det et portrett av Finnes som ser alvorlig og tenkende rett i kameraet. Bakgrunnen er mørk og det duse lyset som treffer ansiktet skaper en dramatisk effekt, en effekt som forsterker overskriftens alvor. Psykisk lidelse er alvor. For den som har utfordringer med sin psykiske helse er det ramme alvor, for de nærmeste også, og alvoret må reflekteres i samfunnets og medias håndtering av saker som berører problematikken. Psykiske lidelser er fremdeles stigmatisert, til tross for stadig større åpenhet. Denne stigmatiseringen blir en ekstra byrde når psyken har litt, eller mye, ekstra å jobbe med. Når Hegnar bruker sin lederspalte til å spekulere på et annet menneskes psykiske helse er det svært alvorlig. At han gjør det i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, gjør det graverende.

Hvert år markeres Verdensdagen for psykisk helse i uke 39-42, med 10. oktober som hoveddagen. Det er den største befolkningskampanjen vi har har i Norge, og den sikter på å øke kunnskap om psykisk folkehelse. I år er temaet å skape plass hvor alle kan høre til, en innsats mot ensomhet og utenforskap. Kampanjens kjerne går ut på å rive ned fordommer om psykiske utfordringer, slike fordommer kan forsterke stigma, både som man har om egne helseplager og om andres, faktiske eller innbilte. En sentral del i utenforskap er fremmedgjøring. Ikke bare kan den enkelte føle seg fremmed i møte med andre som ikke sliter med samme som en selv, andre kan skape en slik fremmedgjøring eller annengjøring for den enkelte gjennom ordene de bruker og holdninger de utviser.

Det er nettopp det Hegnar demonstrerer her; han bidrar til en annengjøring av Finnes. Ved å spekulere på om Finnes har en psykisk lidelse skaper han et skille mellom “den normale” og “den syke”, der han åpenbart posisjonerer seg selv i den normale delen. Han bidrar med dette til å opprettholde et stigma rundt psykisk helseutfordringer.

Moderering som faller gjennom

Forsøker Hegnars å holde seg relevant ved å vinkle denne saken opp mot Verdensdagen for psykisk helse? Særlig relevant kan han ikke sies å være. Han viser derimot at han er i utakt med Verdensdagens arbeid, tiden vi lever i og samfunnets uskrevne regel: Ikke diagnostiser andre når du ikke har kunnskapen til det.

I lederen etterspør han hvor Finnes er, og om han har noen til å ta vare på seg. Det virker jo omsorgsfullt, men særlig varsomt er det ikke. Han høres mest ut som Gossip Girl: Har han forsvunnet? Hvor er han? Hvem tar vare på han? Bor han sammen med Erna? Rakner ekteskapet? Før han så spør om Finnes rett og slett må tilgis for sine kjøp og salg av aksjer fordi han kanskje er spilleavhengig. Herfra ut går det i utforbakke for kvakksalver Hegnar: Finnes “lider kanskje av en psykisk lidelse innenfor de såkalte impulsforstyrrelser”. Hegnar han vært inne på Store medisinske leksikon og funnet hva en slik lidelse kjennetegnes av og kan medføre (heisan, siteringsregler og plagiat!), legger sammen en pluss en og får førti, et tall som i Bibelen symboliserer prøvelser, og sitter igjen med en slutning basert på synsing og spekulering.

Ved å trekke denne slutningen opprettholder han stigmaet om at det må ligge en psykisk sykdom i bunnen dersom man gjør noe som ikke er innenfor normalen. Folk har gjennom alle tider gjort idiotiske, tankeløse, utspekulerte, manipulative og onde ting uten at det nødvendigvis er en psykisk lidelse man kan hekte det på.

Hegnar legger fram informasjon om spilleavhengighetens konsekvenser og via navnløse eksperter kan han fortelle oss når spillavhengig vanligvis oppstår, og at man er sårbar overfor stress og påkjenninger. Og så fullfører han sitt matematikkstykke med mesterlig presisjon: “Vi kan altså ane at siviløkonomen fra Åsane har denne psykiske lidelsen, og at han derfor delvis kan unnskyldes. Han må i adferdsterapi i stedet for fengsel.” Nå trer ikke Hegnar bare inn i rollen som psykiater, men også som dommer som utroper Finnes’ straff, før han tar av seg dommerkappen og blir parterapeut (Cathrine Sagen watch out!): “Familieforholdet kan være ødelagt, men Finnes selv kan reddes.”

De observante vil sikkert påpeke at Hegnar har ryggdekning, han påstår ikke noe. Det stemmer, han modererer utsagnene: “kanskje spilleavhengig” og “lider kanskje av en psykisk lidelse”, før han blir mer sikker i sin psykiaterfrakk og aner at Finnes “har denne psykiske lidelsen”. Hvor mye er modereringen egentlig verdt? Leseren er allerede formet inn i en måte å lese teksten på gjennom den spekulative overskriften. Hegnar selv legger det jo bare fram slik at folk kan tenke sjæl – ergo trekke slutninger om Finnes mentale tilstand. Gjennom teksten leder Hegnar leseren til å godta hans påstander ved å legge til opplysninger om spilleavhengighet. Dette kan leses som et forsøk på å kamuflere tekstens intensjon om å sette Finnes i et dårlig lys ved å belyse helseinformasjon om spilleavhengighet i lys av den pågående kampanjen. Modereringen faller gjennom, og tilbake sitter vi med en tekst som opprettholder stigma om psykisk helse som i tillegg personifiserer stigmaet. Vær varsom-plakaten blafrer med paragrafene sine, men Hegnar bryr seg ikke om denslags.

Kraften i det skrevne

Setter ikke Hegnar bare ord på det vi alle tenker? Spørsmålet trenger seg fram og må bli diskutert. Jeg vet ikke hva alle tenker, men jeg vet at det er stor forskjell på en tanke og et skriftlig medium. Tanken forblir inne i individet mens det skrevne når ut til den gemene hop. Det skrevne gir den innledende tanken liv som kan formere seg ute i det åpne landskap. Gjennom å benytte sin plattform, som når ut til svært mange, har Hegnar en makt som kan skade mer enn han selv kanskje er villig til å ta innover seg. For å bruke en mye brukt frase, men som langtfra er utslitt: Språk er makt. Ordene man velger har en betydning for hvordan budskapet oppfattes. En skrevet tekst er et resultat av en gjennomtenkt tanke. Når man skriver kan det selvsagt gå fort, og man kan trykke publiser for tidlig, men likevel er det en prosess som innebærer at man formulerer setninger til noe noenlunde meningsbærende etterfulgt av en kjapp gjennomlesing. En leder i en avis er ikke det samme som en tekstmelding til en bekjent. Prosessen går gjennom et noen runder tenking, skriving, omskriving og gjennomlesing før saken blir publisert. Det er dermed bevisste valg som tas når en slik tekst publiseres. I denne lederen har Hegnar bevisst valgt å bruke psykisk lidelse nærmest som et skjellsord, og i hvert fall som en hersketeknikk.

Sindre Finnes er for tiden i medienes sentrum for valg han har foretatt, valg som er alvorlige, graverende til og med, men legitimerer det at ukyndige skal synse om helsen hans? Jeg mener nei.

Synsing om helse bidrar til å opprettholde fordommer om psykiske lidelser og fordommer mot personer som lever med psykiske sykdommer. Som ansatt innen spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern fulgte jeg mange som hadde en diagnose som var vanskelig å leve med og akseptere. Andres og samfunnets fordommer mot “slike som dem”, altså pasienter på lukket avdeling, kom som en tilleggsbelastning for mange. Media har en lang tradisjon i å skape et relativt homogent bilde av mennesker med psykiske diagnoser, av de som har gått til behandling hos psykolog og særlig av de som har vært eller er innlagt på psykiatrisk sykehus. Bildet skapte et skarpt skille mellom “de friske” og “de syke”, der “de syke” alltid kommer i annen rekke – slik som rekkefølgen i hvordan jeg nevner de her. At noen blir lagt inn på tvang blir presentert som en sensasjon, og det medieskapte bildet impliserer at det er “andre” som blir syke, en helt spesiell kategori mennesker. Det kunne ikke være lenger fra sannheten. Psykiske utfordringer inntreffer på tvers av alle samfunnslag og andre forskjeller. Uansett hvem det gjelder er det en krisetilstand for vedkommende. Noen ganger går krisetilstanden over relativt raskt, mens andre ganger dempes den over tid før den blusser opp igjen. Å bli sett på som annensortering eller en fremmed av andre når man står i en slik krise, forsterker situasjonen. For det er nettopp det medier, og samfunnet for øvrig, har gjort: De fremmedgjør, annengjør og devaluerer psykisk sykdom og mennesker som opplever utfordringer med det. Dette var mange av de jeg møtte opptatt av; hemmelighold, dysse ned, ikke snakke om hva de gikk gjennom så andre kunne få vite om det, var en del av samtalene. Vi ansatte fulgte opp dette som best vi kunne da vi var ute på tur. Nøkkelkort og andre ting som kunne avsløre at det ikke var to venner på tur, ble gjemt, slik at den viktige normaliseringen av hverdagen og oppøving av hverdagslige gjøremål som kan oppleves umulig kunne gjennomføres. Med det var vi på sett og vis med på å opprettholde stigmaet, men det er en diskusjon for en annen gang.

Mange vil nok påpeke at Finnes må tåle såpass etter de avsløringene som har kommet. Jeg mener tvert i mot. Akkurat dette må han ikke, og skal han ikke, verken tåle eller akseptere. Det skal ikke vi heller. Vi må sette ned foten når folk bruker diagnoser som et skjellsord og en hersketeknikk. Vår psykiske helse, og somatiske for den del, tilhører vår private sfære. Å diskutere saken er en ting, men å kaste inn en diagnose for selv å skinne eller for å bryte et annet menneske ned er noe helt annet. Da tråkker vi over grenser som kan få alvorlige konsekvenser. Når Hegnar henger ut Finnes som potensielt psykisk syk i Finansavisen, motarbeider han Verdensdagen for psykisk helses intensjon: Han holder fordommer i live og oppfordrer til å utenforskap.

I lys av Verdensdagen for psykisk helse, og kunnskapen vi nå har om konsekvenser av å ha og leve med psykiske utfordringer samt effekten av, er overskrifter som dette noe som bør tilhøre fortiden til. Er det sensasjonelt at noen har det vondt inni seg? At de har en sykdom som gjør at de noen ganger oppfører seg mer hektisk enn de vanligvis gjør eller fylles av et mørk som omslutter dem og hele deres sfære? Hegnars utspill er ikke bare en hersekteknikk overfor Finnes, det er også en beskjed til alle som på en eller annen måte opplever utfordringer med sin mentale helse om at du er annenrangs og at han, og andre med han, har rett til å bruke din helseutfordring mot deg. I stedet for å være en del av løsningen, blir Hegnar dermed en del av problemet som har fulgt oss siden kategorisering av sykdommer så dagens lys: Han legitimerer at psykiske diagnoser er noe lekfolk kan strø om seg med for å holde andre nede og at psykisk sykdom er noe vi bør skamme oss over. Det viser at han er i utakt, ikke bare med sin egen profesjons etiske normverktøy, Vær varsom-plakaten, men også med Verdensdagen for psykisk helses ånd.

Hegnar spilte høyt med denne lederen og tapte stort.

(PS! Det er plass ved mitt bord for å finne ut hvordan man kan få fram poengene sine uten å tråkke på og fjerndiagnostisere andre.)