I terapeutens vold

Et målrettet spark på skinnleggen. Jeg skvatt. Så jeg riktig? Hun gjorde ikke det? Sparket hesten med kanten på hælen akkurat der de er som mest sårbare. Jeg så riktig. Hesten reagerte med å bråstoppe og kaste hodet opp. Hun, sparkeren, bannet  høyt til hesten, og rev i leietauet. Maste om at han skulle være rolig. Den som var mest urolig var hun som sparket og deretter turnet i leietauet. 

Hesten hadde akkurat blitt lastet av en hestehenger. Som de ofte er i slike situasjoner var han litt forvirret, litt høyere enn vanlig, litt mer oppmerksom på omgivelsene enn vanlig. Han forsøkte å orientere seg i dette nye landskapet. Der hun hele tiden hadde hatt øynene på veien og tilpasset seg terrenget mentalt, og samtidig visst hva hun gikk til, hadde hesten stått inne på en henger uten utsikt, blitt fraktet fra kjente omgivelser, humpet og skumpet til høyre og venstre, opp og ned, uten å ha sett noe. Han hadde stått bundet opp på en trang plass i noen timer. Da kjøretøyet plutselig stoppet ble han raskt rygget ut, og fikk nøyaktig fem sekunder på å ta inn omgivelsene før de vendte nesen mot en fremmed arena. Det var her korreksjonen skjedde. Grunnen til sparket var at han gikk fortere enn hun ønsket. Selv om han stoppet, slik hun ba om, fortsatte hun med å gi signaler om at det han gjorde var feil gjennom å rykke i leietauet og svinge det fram og tilbake med kraft. Denne bevegelsen øker i kraft fra hennes hånd til grimens kontaktpunkter på hestens neserygg og nakke. Han ble altså straffet fordi han forsøkte å orientere seg og fordi han gikk fortere enn hun klarte å stokke sine egne ben. Og da han bremset opp ble han straffet også for det. 

Traumebehandling

Dette scenarioet utspilte seg for noen år tilbake. Hun som sparket var på vei inn for å delta på et kurs om hester i psykoterapeutisk arbeid. Hun er en erfaren og ansett terapeut som har bragt hester inn på den terapeutiske arenaen i traumebehandling. Hun lærer mennesker å sette grenser og å komme seg forbi traumer ved hjelp av hester. Hestene skal være med og vise hvordan mennesker kan respektere seg selv og andre.

Smak litt på dette. 

Det var noe med dette bildet som utspilte seg rett foran øynene mine som sendte meg ut på en lang tankeferd. Det er noe som skurrer. Veldig. Essensen i det å innlemme hester i psykoterapeutisk arbeid er at pasientene skal kunne se seg selv og lære hvilke innarbeide mønstre de har som er negative ut fra hestens reaksjoner. Det blir underlig når den som skal lede deg gjennom dette ikke evner å se seg selv og lese årsaken til hestens reaksjon. Det blir trist når hun så naturlig tyr til vold mot hesten for å irettesette. For dette var unødvendig vold. En vanlig måte å forsvare slik håndtering av hester på, er at hestene jo gjør slik med hverandre; de sparker og biter hverandre, og det går gjerne mer hardt for seg enn det et menneske kan klare å mane fram i et spark. Det har de jo helt rett i. Likevel vil jeg dvele litt ved dette, fordi det er noe vesentlig som blir borte i et slikt argument. Før det kommer til det stykket at en hest sparker en annen, har den gitt mange beskjeder, mange små signaler som øker i grad før det kommer en sterk irrettesettelse. I dette tilfellet var det ingen kommunikasjon på forhånd før hælen traff skinnleggen. Det var ikke noe forsøk på å bremse ned, ikke noe forsøk på å finne ro i seg selv for så å be om ro hos den andre. Det var stress hos den som ledet, og som de fleste som har holdt på med hest vet – det har ingen beroligende effekt på hesten. Kroppsspråket hennes talte tydelig ‘kjapp deg’, hesten etterkom dette – og fikk korreks for å følge lederen sin. På samme måte som vi aksepterer hverdagsrasismen som er fordekt i språket, og bare er en «måte» å snakke på, er slik håndtering av hester fordekt i «slik har vi alltid gjort» og du må vise hvem som er sjefen-holdning. Det er akseptert. Det er ikke det at selve handlingen var svært alarmerende, det handlingen symboliserer er det derimot.

Hesten som terapeut

Suksessfaktoren i hesteassistert psykoterapi, slik det blir løftet fram, er at hestene har evnen til å fange opp selv de minste signaler fra omgivelsene. De «leser» oss og «vet» hva som foregår på innsiden. Det gjør de jo selvfølgelig ikke, men de fanger opp den energien vi utstråler og reagerer på dette. Når det foregår et energiskifte i oss, vil de reagere i takt med det. Vi mennesker merker selvfølgelig også dette, men vi er ofte blendet av alle ordene og de eksterne inntrykkene, og gir dermed det vi sanser en nedprioritert plass. Når hester reagerer på noe, blir det ofte veldig tydelig. De filtrerer ikke og forsøker ikke å skjule hva enn som måtte foregå på innsiden, slik vi har lært oss til å gjøre. Dermed danner det et fint utgangspunkt å nå fram til det menneskene sliter med gjennom å ha fokus på hesten og hestens reaksjoner. Reaksjonene, og nærværet med en hest, kan ofte føre til at det blir lettere å sette ord på de følelsene som er vanskelig å få tak på. De kan lære å både sette grenser, men også å kjenne igjen signaler hos seg selv og hos andre – og gjennom det kunne justere sine egne handlingsmønstre. Hvis for eksempel en person opplever at mennesker i hans nære omkrets trekker seg unna, kan dette bli tydelig dersom også hesten faktisk trekker seg unna han. Ved å utforske hva han gjør, sier eller hvordan han beveger seg, samtidig som man har fokus på hestens reaksjoner, kan personen trene på å endre sin atferd. For i de aller, aller fleste tilfellene vil også hesten endre sin måte å reagere på. 

Hennes reaksjon så ut til å være godt innarbeidet, det er da altså ikke snakk om en engangshendelse. Hennes umiddelbare respons når hesten ikke gjør det hun vil er å ty til å sparke. Hvilke andre virkemidler hun har i sitt reportoar vet vi ikke, så la oss holde oss til dette. La oss se for oss at hun har en gruppe pasienter som er til traumebehandling på arenaen. Hun har øynene rettet på gruppen og fokuset hennes er på det de skal gjennom. Tankene hennes løper foran situasjonen hun er i. Hesten følger lederens energi og langer ut. Han går fortere enn henne. Hun merker seg dette og setter et velrettet spark på leggen hans, og den samme uroen finner sted som beskrevet over. Hesten stopper og kaster hodet bakover, hun slenger med leietauet, og han kaster hodet enda litt mer bakover, kanskje også rygger. Når hun er fornøyd, går de videre mot gruppen. Hva signaliserer dette til deltakerne? At såpass må man tåle? At noen fortjener litt bank? Noen av deltakerne har kanskje opplevd vold og trusler, og det første de får se er at på arenaen her er det akseptert. Kan de da føle seg trygge? Det er mange mekanismer som foregår i mennesker og mange forbindelsesledd som vi ikke alltid klarer å forstå. Kan det være at i stedet for at dette blir en arena hvor en som har blitt mishandlet av partneren sin kan finne styrke til å si at dette ikke er greit, blir et sted hvor hun sitter igjen med følelsen av at partneren hadde rett i å sparke eller slå henne fordi hun gikk for fort fram eller gjorde noe som han ikke likte. Når til og med terapeuten gjør dette med partneren sin (hesten), må det jo være hun (pasienten) det er noe feil med. 

Den holdningen som terapeuten her demonstrerer er et vanlig skue. Hesten skal domineres, og mennesket skal være sjefen. Da kan et partnerskap begynne. Men kan et virkelig partnerskap utvikle seg gjennom tvang og skremsel? Jeg mener nei. Hester blir også brukt i fengselsinstitusjoner, der innsatte skal lære seg å respektere andres grenser gjennom å samhandle med hester. Innsatte som kanskje sitter inne for nettopp vold og trusler. Hvis håndteringen av hestene har preg av korrigering ved hjelp av et spark her, en pisk der og en ‘vil han ikke, så skal han’-holdning, vil ikke det da gi de innsatte en bekreftelse på at det de har gjort i grunnen er greit, i stedet for å få en rettesnor for hvordan de skal behandle andre? Hester er også et levende vesen med følelser, de kjenner også smerte, de kjenner også redsel. Vil det bli tydelig for den innsatte konebankeren at han ikke skal banke kona når veien til å oppnå denne innsikten går gjennom å nettopp yte vold eller bruke tvang mot en hest? Målet med å innlemme hester i psykoterapeutisk arbeid er blant annet å finne igjen respekten for seg selv og andre, og da må minstekravet være at de som håndterer hestene viser at de respekterer de. 

En annen ting er evnen til å forstå sin egen innvirkning på hestene. I en terapeutsituasjon hvor hester er involvert, er det ikke bare pasientene og det de bringer med seg som har innvirkning på hestene. Terapeutene er aldri helt nøytrale. Hvis hestene gjør noe som terapeuten er ukomfortabel med, vil terapeutenes reaksjon også bli en del av dynamikken. Ikke sjelden har jeg sett hvordan terapeuter har fått oppheng på noe i en terapisesjon, det er akkurat som de søker seg fram til et forventet svar. Da handler det ikke lenger om pasienten, men om hva terapeuten har bestemt seg for på forhånd. Dette kan også gi seg utslag i en usikkerhet som terapeuten tar med seg inn i terapsituasjonen. La oss for et øyeblikk snu om på rollene her, og si at det er en av deltakerne som var den som plasserte sparket på benet til hesten, da ville det være naturlig for terapeuten å utforske dette. Det kunne sett slik ut: 

Jeg la merke til at du sparket hesten, hva var årsaken til det? 

– Hesten kom for nært

Hva vil det si, at hesten kom for nært?

– Jeg ble redd, jeg fikk ikke puste.

Minnet det deg om noe?

– Ja, den gangen mobberne kom løpende etter meg i skolegården. Jeg bare ventet på at de skulle løpe meg ned. Slå meg. Jeg lærte meg at hvis jeg slo først så fikk jeg forsprang, så jeg rakk å låse meg inn på do slik at de ikke fikk tak i meg. 

Den følelsen du beskriver, har du den ofte?

– Hver gang jeg føler at noen kommer for tett på meg bakfra. 

Vil det si at det handler mer om følelsen av at det er noen som kommer tett på, enn at det faktisk er noen som kommer løpende etter deg og vil ta deg?

– Eh, ja, kanskje.

Var det fare for at hesten ville løpe deg ned?

– Ja

Slik det så ut for meg gikk han rolig på siden av deg, men i litt raskere tempo enn deg. Han så ut til å vite akkurat hvor du var, og holdt den avstanden han kunne fra deg som leietauet ga. 

– Men han gikk for fort og han skremte meg. Jeg måtte forsvare meg. 

Hva hadde skjedd om du kastet et blikk til siden og så på hesten før du sparket, for å forsikre det om det var nødvendig måte å grensesette på?

– Da kunne jeg ha falt, og da hadde det vært tapt.

Når du plasserte det sparket og hesten reagerte ved å stoppe, hvordan opplevde du det?

– Da følte jeg at jeg hadde kontroll. 

Hva gjorde det med pusten din?

– Når jeg får den kontrollen kan jeg puste igjen. 

Det er ofte slik en terapisesjon utfolder seg, det er om å gjøre å forsøke å finne fram til årsaken til mønstrene, før man kan begynne å jobbe med endring. Her finner vi ut at det handler om å ha kontroll for personen. Hvis vi nå flytter dette tilbake til terapeuten som sparket igjen, så har hun behov for å ha kontroll. Hvis hun ikke er klar over dette selv, vil hun ubevisst søke etter kontroll i alle situasjoner, også sammen med pasienter. Det kan dermed føre til at hun styrer det som skjer på arenaen i den retningen som gjør at hun har kontroll, selv om dette ikke trenger å ha noe med pasientene å gjøre.

Terapeutens rolle

Jeg har observert dette på kurs hvor terapeuter er for å videreutdanne seg og forbedre sin egen evne til å behandle pasienter sammen med hester. I stedet for å ha fokus på dem selv, og jobbe med hvor de er og hvordan hestene kan vise også dem veien, mister de seg selv fullstendig i rollespillene. Det er akkurat som det ikke handler om verken hestene eller dem selv lenger. Hvordan kan de bringe noe til terapibordet hvis de jobber med seg selv og sine egne reaksjoner? Hvordan kan de vite hva som er deres og hva som er pasientenes? Med en porsjon uflaks, kan pasienten blir påført terapeutens holdning og syn, og jobbe med sine egne problemer ut fra noe som ikke er hennes/hans. Pasientene er i terapeutens vold, og hennes holdninger vil ha stor påvirkning på resultatet på terapisesjonen. Større når hester er tilstede i det psykoterapeutiske arbeidet, enn inne på et vanlig kontor. Pasientene er mer sårbare og trenger mer støtte på grunn av tilstedeværelsene til hestene, som i seg selv kan være en frykt som pasientene må overkomme. 

Den håndteringsmetoden som jeg så terapeuten bruke på hesten sin, partneren sin, er dårlig stil. Det vitner om mangel på respekt av et levende vesen, og mangel på evne til å lese en hest og forstå den kommunikasjonen som foregår mellom mennesker og hest. Det bør være et minimum å forvente av en terapeut som driver med traumebehandling ved hjelp av hester. Hvis hun, som er terapeut, ikke klarer å se det i hestene som hun omgir seg med, hvordan klarer hun det hos pasientene, da? Hun som skal lære andre om å kommunisere tydelig, og la hesten vise dem dette, evner altså ikke å fange opp sin egen dobbeltkommunikasjon, og lese hestens reaksjon på de signalene hun sender ut. Dette blir for meg underlig. 

Jeg spør meg selv hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde på dette. Det er, som jeg skrev, ikke den verste reaksjonen jeg har sett, men likevel satte den seg fast i meg. Svaret mitt er at det handler om respekt og tillit. Det vil si at det handler om at jeg kjenner på en skuffelse over handlingene til profesjonelle jeg har hatt tiltro til. De mister anseelse hos meg når de forfekter noe og gjør noe annet; når de bygger sin profesjonelle karriere på å fremme et syn som de river ned raskt ved ikke å følge opp det i handling. Hvis jeg ikke kan tro på de som er velansette, kan jeg tro på noen? Spørsmålene renner på: Er det bare jeg som ser det? Overdriver jeg? Skal vi tåle det? Skal pasienten tåle det? Skal hesten tåle det? Det handler ikke om at ikke hesten tåler det. Det handler om at en terapeut som skal bygge opp mennesker som i overført betydning har blitt sparket bena innunder, benytter den samme metoden for å irettesette hestene, som skal hjelpe henne slik at menneskene kan få bena under seg igjen. I hesteassistert psykoterapi er det ikke bare pasientene som er i terapeutens vold, hestene er også det.