Hvor lang tid får du til å snakke om deg?

Du kjenner at du må prate om noe du bærer på innsiden. Det tar for mye plass i hverdagen din. Kanskje klarer du ikke å legge vekk tankene om ting på jobb når du er hjemme eller ting hjemme når du er på jobb, kanskje forstyrrer de nattesøvnen, eller kanskje klarer du ikke lenger å ta avgjørelser like enkelt som tidligere. Så tar du bladet fra munnen, og bestemmer deg for å dele det som plager deg med noen du har tillit til. En liten stund senere, sitter du der og lurer på hva som skjedde, fordi samtalen handler ikke lenger om deg og det du strever med, men om samtalepartneren din — og du har like mange spørsmål og forstyrrende tanker som svirrer rundt, som da du begynte å snakke. Virker det kjent?

Siris syv minutter i fokus

Mange opplever at deres taletid blir begrenset selv om utgangspunktet for samtalen var at de skulle lufte tankene – at det skulle handle om dem. En kunde, la oss kalle henne Siri, fortalte meg at hun ofte opplevde dette. Hun hadde en god venninne som hun i mange år hadde betrodd seg til. Venninnen var det selvsagte valget som samtalepartner når livet bød på litt for mange motbakker, slik Siri også var for venninnen. Men over tid hadde Siri begynt å merke seg at hun ikke egentlig fikk snakket seg tom, hun opplevde at samtalen tok en annen vending akkurat da hun som mest trengte at det fortsatte i samme spor. Hun satt stadig oftere igjen med en følelse av frustrasjon etter slike samtaler med venninnen. Når de snakket om andre, ikke så dyptgående, ting, var ikke dette noe problem. Problemet oppsto når hun hadde behov for å snakke seg gjennom et problem som opplevdes stort for henne. Hun satt ofte igjen med følelsen av å bli avspist.

Etter som tiden gikk sluttet hun mer eller mindre å snakke med venninnen om de utfordringene hun støtte på både hjemme og på jobb, men fortsatte å være tilstede for venninnen og lytte til henne. En dag skjedde det imidlertid noe i Siris liv som hun trengte å snakke om, og som hun ikke kunne snakke med hvem som helst om. Venninnen var den eneste som kjente til omstendigheten rundt dette, så hun ringte henne. Ubevisst så hun på klokken. Venninnen var lutter øre – til hun ikke var det lenger. Ubevisst så Siri på klokken igjen da venninnen vendte samtalen inn på hva hun selv var opptatt av, hvilke planer hun hadde, hvordan hun hadde løst en kinkig situasjon – helt urelatert til både Siris opplevelse og følelser knyttet til opplevelsen. Syv minutter fikk hun. Resten handlet om venninnens liv og levne.

Samtaler er en forhandling

Det Siri opplevde er ikke uvanlig. Det handler ikke om venninnen er en god eller dårlig venninne, men om evnen til å sette seg selv til side og til å ta i mot det som kommer. Ikke alle har den evnen. Det handler også om roller. Kanskje vi har for høye forventninger til de vi anser som våre betrodde nære, og deres evne til å møte oss på det vi har behov for. At vi plasserer venner i en rolle som de egentlig ikke helt passer inn i, som de noen ganger ikke klarer å oppfylle eller som de egentlig ikke burde vært tildelt. Samtaler er en slags forhandling, om hvem som skal få å prate når og hvor lenge. Det kan være ulik oppfatning av dette. Det er kanskje her problemet ligger når man snakker med venner, at oppmerksomhetsfokuset deres noen ganger er begrenset. De har kanskje sine ting de gjerne vil snakke om. Det kan fort bli en «kamp» om ordet, en kamp om tiden som er disponibel for å snakke om det man har på hjertet.

Noen ganger har vi et sterkt behov for å snakke gjennom ting til det pulveriseres og forsvinner. Det tar gjerne litt tid. Kanskje har ikke vennene eller de betrodde den tiden. Kanskje har de en annen oppfatning av tidsaspektet enn du når det kommer til taletid. Tid er essensielt. Det å føle at noen har tid til å høre på seg kan være en viktig komponent for opplevelsen av hvordan bearbeidingen av hva enn som okkuperer tankene foregår. Dermed blir det ekstra surt når vi ikke blir møtt på det vi trenger. Venner og nære betrodde er gode å ha, de er viktige støttespillere, men det er kanskje ikke alltid deres rolle å være den som tar i mot hvis trykket er for stort.

Hva gjør du når blir avspist?

Da Siri ringte venninnen hadde hun et stort behov for å tømme seg og for å få støtte. Hun åpnet samtalen med å si nettopp dette. Hun la også til at hun visste at tankene hennes i det øyeblikket var irrasjonelle, men at hun måtte få la de spille seg ut, slik at hun ikke brant inne med dem. Derfor ble skuffelsen stor når hun kun fikk noen minutter på seg. Hun hadde bare så vidt begynt å skrape overflaten. Det tar ofte litt tid å komme til kjernen av et problem. Vi må snakke oss dit. Vi åpner opp litt og litt ettersom vi snakker. Like viktig som denne fasen, er fasen med lukking når temaet er behørig snakket om. Når vi ikke har fått snakket oss ferdig, men er i den fasen der vi fremdeles holder på med å åpne opp for de tankene og følelsene som dytter på, er vi veldig sårbare. I Siris tilfelle var ikke dette et stort problem, for hun hadde ikke rukket å åpne opp. Det resulterte isteden i oppgitthet, irritasjon og et løfte til seg selv – ikke å falle for fristelsen til å ringe denne venninnen når det var motbakker igjen. Hun innså at denne skuffelsen la seg som en ekstra bør på det som allerede tynget.

Det er ikke til å unngå at det stikker litt hvis du blir avspist med noen få minutter når du egentlig trenger noen timer. Du kan selvsagt hente inn samtalen igjen når det sporer av, altså gjør krav på temaet, men er det tiden for å måtte kjempe om å få beholde ordet?

Hvis du stadig opplever at du sitter igjen med følelsen av å være avspist eller ikke få tid etter en samtale med noen du har tiltro til, bør du kanskje stille deg spørsmålet om hvilke du forventninger du hadde før du ringte. Neste gang behov for å lufte tanker sette ord på følelser trenger seg på, kan du spørre deg selv «vil jeg få den hjelpe jeg trenger av …?» før du ringer eller tar det opp i samtalen. Det er ikke om å gjøre at du skal oppdra den andre, det er viktigere at du kjenner etter om motparten kan tilby deg det du trenger.

Noen ganger kan du, når du har fått tenkt deg litt om, komme fram til at det var helt greit at samtalen tok en annen vending da den gjorde. Det kan noen ganger være en fordel at fokuset blir dreiet vekk fra deg og temaet ditt, særlig hvis det er et gjentagende problem som diskuteres ofte, slik at det du har kastet ut kan jobbe i bakgrunnen mens dere snakker om noe annet. Men du bør få tid til å starte lukkeprosessen for samtaletemaet. Syv minutter er sjelden nok. Krev mer eller finn noen andre som har mer tålmodighet og gir deg tiden du trenger.