Høies visjon om å bygge pasientenes helsetjeneste feiler

«Vi bygger en helsetjeneste der det ikke skal tas en beslutning om meg, uten meg,» sa helseminister Bent Høie i sin årlige sykehustale. Hans visjon, «pasientens helsetjeneste», ser ikke ut til å ha nådd beslutningstakerne i helseforetakene.

For en måneds tid siden hadde jeg lunsj med tre gode venninner og tidligere kolleger. De er sykepleiere. Jeg er tekstforsker med helsekommunikasjon som interessefelt. Det er naturlig at arbeidssituasjonen deres blir et tema når vi møtes. Stemningen var litt ekstra høy denne dagen, tett opp mot amper. To av de hadde fått beskjed om at avdelingen de jobber ved, som alle fire har jobbet ved, skal omorganiseres og at prosessen med å kartlegge hvem som var i omstilling var satt i gang. Argumentet for omorganiseringen var besparelser, noe som ikke skulle mange trykkene på kalkulatoren til for å se at er en dekkoperasjon. Det var ikke dette i seg selv som kalte fram temperamentet. Det var at pasientene ikke ble nevnt. Omorganiseringen er ikke tuftet på en faglig utredning om at dette vil føre til en bedre helsetjeneste for pasientene. Den skisserte omorganiseringen, som skal tre i kraft i løpet av april, vil skape usikkerhet for pasienter som er i en ekstra sårbar fase. Avtaler som er gjort med pasienter for å møte de på best mulig måte ved en senere innleggelse, vil ikke kunne bli opprettholdt. Det er tatt beslutninger om pasienter uten at de har blitt tatt med i betraktningen.

Denne utelatelsen av pasienter i kommunikasjonen samsvarer med det jeg fant i mitt studie av profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern. Pasientene har knapt nok plass i disse tekstene. De blir til bisetninger i sitt eget behandlingsforløp. Bildet som danner seg i disse tekstene er at administrasjonen og helsepersonellet, i den rekkefølgen, har hovedrollen og regien. I faglitteraturen jeg undersøkte blir pasientene passive mottakere av det som avdelingen bestemmer er best for dem. Pasientene kommer ikke til orde. Dette står i skarp kontrast til Høies visjon. Brukermedvirkning, som løftes fram som et fyrtårn, blir i stedet et ord som smykker rapporter og festtaler.

Når pasienter til stadighet blir redusert til bisetninger, usynlige eller utelatt, blir de gjort ubetydelige. Språket vi bruker, formuleringene vi tyr til og ordene vi velger, eller velger bort, bidrar til å danne virkelighetsbilder hos oss. Disse bildene tar vi med oss i holdninger og handlinger. Vi må ikke bli så arrogante at vi tror at dette ikke har innvirkning på den praksisen som utøves. Det har den. Når pasientene ikke får plass i lærebøkene eller i beslutningene om omorganiseringer kan Høies visjon aldri bli nådd.