Fanget av bøker

«Svaret på dine utfordringer ligger i det du likte å gjøre som barn» skrev en coach jeg aldri hadde hørt om før. Teksten dukket opp i newfeeden min på facebook, fordi noen av mine venner hadde likt eller kommentert. Jeg skummet gjennom resten av teksten uten at det ga meg noe, og gikk videre med dagen min. Men denne første setningen hang ved meg. Det umiddelbare bildet jeg fikk da jeg leste setningen, var det samme som da jeg timer etter satte meg ned og reflekterte over den: stabler på stabler med bøker. Jeg gjorde mange ting som barn, ting jeg likte å gjøre, men lesing var det jeg likte aller best. Jeg leste alt, alltid, overalt. Jeg var ikke alltid så kresen på hva jeg leste. Bare det var bokstaver satt sammen til ord, mange ord, så var jeg godt fornøyd. Særlig hvis jeg slapp å snakke med noen mens jeg var oppslukt i ordenes magiske verden.

‘Skal jeg begynne å lese mer, nå da’ tenkte jeg for meg selv, og kunne ikke annet enn humre for meg selv. Jeg leser fremdeles. Ganske mye faktisk. Jeg er en tekstforsker. Å lese ligger forsåvidt i yrkesvalgets natur. Stabler med bøker omgir meg fremdeles. Jeg var i ferd med å avfeie det hele. Jeg, som de fleste andre, har utfordringer i livet. Det jeg likte best som barn, gjør jeg fremdeles daglig. Skulle vi ta coachens ord bokstavelig, burde jeg ikke ha noen særlige utfordringer å bale med.

Likevel slapp ordene ikke taket helt. I stedet gjør de det som er hele magien i det å lese – de satte i sving tankene mine. Svaret ligger i det du likte å gjøre som barn. Jeg leste for å lese. Jeg trakk til meg inntrykkene fra det jeg leste som en svamp, men ofte forsvant det jeg hadde lest like fort som vannet gjør når man vrir om svampen, kun med spor av inntrykkene igjen. Det forunderlige var at uansett hva jeg leste, så forsvant jeg inn i en boble med kun plass til meg og det jeg i øyeblikket leste om. Det slår meg plutselig at det er her kjernen ligger. På min vei der jeg har gjort min hobby til yrke, har jeg gått fra å bli fanget av det jeg leser til å jakte på noe i teksten. Jeg er fanget på en helt annen måte. Da leste jeg for å lese, nå leser jeg for å finne noe. Et sted på veien har jeg vendt meg til å bare være halvveis i det jeg leser. Der jeg før slo av bryteren for verden omkring meg når jeg leste, har nå utviklet finstemte antenner som konstant står i aktivt modus for å hente inn signaler fra utsiden. Boblen jeg forsvant inn i før er ikke like tilgjengelig for meg lenger. Jeg må jobbe hardere for å kunne la boblen omslutte meg, og som regel blir jeg trukket mellom flere bobler samtidig.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken utfordring dette skal gi svaret på. Men det går opp for meg hvor godt jeg trives med å kunne være i en slik boble, der det bare er meg og en historie. Kanskje det ikke har noe med lesing i det hele tatt. Kanskje det har med et større bilde å gjøre. Kanskje utfordringen dette gir meg svaret på er at jeg stadig vekk dreier inn på prosjekter som motarbeider det jeg liker aller best – nemlig å kunne forsvinne inn i en boble.

Det er kanskje noe i det denne coachen skrev likevel, at det vi anser som en utfordring i voksen alder kan løses ved hjelp av å gå tilbake i tid. Til å se oss selv og livet vårt i retrospekt. Mens vi var i de formative årene, men samtidig før vi hadde blitt formet altfor mye av det rundt oss. Det er verdt å fundere litt på det.