Effekten av å sette ord på tanker
Å snakke om hvordan man har det hører til terapirommet, mener mange. Men det er ikke bare forbeholdt de som går i terapi. Også de som ikke har behov for terapi, kan dra nytte av å snakke om hvordan de har det, hva de har opplevd, om hendelser og hva opplevelsene gjør med dem. For vi er ikke maskiner, vi er mennesker. Uansett hvor dreven du er i det du holder på med, og hvor godt rustet du til å møte det livet byr på, vil det etterlate seg spor som på en eller annen måte vil ha en effekt på deg.
Å stikke hull på ballongen
Jeg jobbet tidligere i akuttpsykiatrien. Der var det mange inntrykk som etset seg fast. Det som slo meg mens jeg jobbet der, var den overfladiske måten personellet snakket om hendelser på. I refleksjonstimer ble det, slik jeg så det, bare skrapet på overflaten. Jeg var vant til å gå dypt inn i materien for dermed å kunne bli ferdig med det fortest mulig. De som var så flinke til å få pasienter til å åpne seg, var som forseglet når det kom til å åpne seg om deres opplevelser av de tidvis merkelige og smertefulle interaksjonene de sto i. Jeg konkluderte med at strategien på denne avdelingen var å dytte det som gjorde sterkt inntrykk lengst inn og ned, slik at det ikke fikk luft. Holdningen som satt i veggene var «at dette må en tåle». Det ble ikke sagt eksplisitt, snarere ble det oppfordret til å snakke åpent i debriefing og refleksjon, men i debriefingen og refleksjonen var det ikke egentlig rom for at man faktisk kunne åpne seg helt om hvordan hendelser virket inn på helsepersonellet.
Uansett hvor dreven du er i det du holder på med, og hvor godt rustet du til å møte det livet byr på, vil det etterlate seg spor som på en eller annen måte vil ha en effekt på deg.
Jeg hadde ikke selv troen på denne strategien, men jeg adopterte den – på jobb. Selv fant jeg andre måter å få luftet tankene og følelsene på, slik at det ikke ble som en trykkoker på innsiden. Men jeg var nysgjerrig på dette. Jeg trodde nok kanskje ikke helt på at de andre ikke lot seg merke med å vasse i andres smerte og lidelse hver dag, at det ikke satte noen spor. Siden jeg har en tendens til å tenke høyt, og til å reflektere over smått og stort – og særlig over hva vi mennesker blir påvirket av og hvordan vi taklet det, så gjorde jeg jo også dette på jobb. Litt etter litt fikk jeg bekreftet inntrykket mitt, at svært mange gikk og bar på ting de ikke fikk satt ord på. Ting som gjorde noe med hverdagen deres, som endret dem. Og siden jeg reflekterte såpass åpent, åpnet andre seg også overfor meg. Noen av disse samtalene foregikk på vaktrommet mens vi var på jobb, mens andre fant sted etter jobb. Mange ganger var det som om lufta gikk ut av en ballong da de hadde fått satt ord på noe de kanskje hadde båret på i mange år. Når de kunne si noe uten å føle at de mistet sin faglige integritet og profesjonalitet. For er det en ting jeg har lært etter å ha jobbet i spesialisthelsetjenesten, så er det hvor viktig det er å holde den faglige integriteten og profesjonaliteten i hevd, selv der det ikke er fare for at den blir utfordret. Det vitnet egentlig om at tilliten ikke er helt til stede, verken til kolleger eller ledere. Dette er en skummel vei å bevege seg langs – at man ikke kan vise seg sårbar uten å være redd for at den skal gå på bekostning av kollegers og lederes tiltro til ens faglige evne.
Profesjonell sårbarhet
Det kan være at dette var unikt for denne avdelingen, det kan også være at ansatte ved andre helseinstitusjoner kjenner seg igjen. Det kan også være at dette oppleves kjent hos noen som jobber i helt andre bransjer. Det er fordi vi har de samme mekanismene i oss uavhengig av bransje og fagfelt. Vi blir påvirket av det vi opplever, hendelser og meningsutvekslinger setter spor – i forskjellig grad. Omgivelsene vi beveger oss i setter rammer for hvordan vi bør – og hvordan vi tror vi bør oppføre oss. Særlig den siste er viktig. Vår ekstraordinære evne til å gjøre rammene mindre ble veldig tydelig for meg da jeg jobbet med hesteassistert coaching. Ofte fikk deltakerne et sett med regler som de skulle forholde seg til, enkle regler som for eksempel ikke snakke med de andre mens de gjennomførte øvelsen. Nesten uten unntak skapte deltakerne flere regler som gjorde det vanskeligere for dem. Det å ikke snakke med de andre ble til at det ikke var lov med øyekontakt, mimikk, gestikulering eller berøring. Slik tror jeg også at grensen mellom privat og profesjonalitet blir forskjøvet, det som egentlig er naturlig å snakke om i en profesjonell setting, slik som tanker og følelser rundt en hendelse på jobb, blir skjøvet inn i under fanen for privat, fordi man tillegger profesjonalitet en hel rekke trekk som ikke nødvendigvis hører under der.
Det kan være at dette var unikt for denne avdelingen, det kan også være at ansatte ved andre helseinstitusjoner kjenner seg igjen.
I artikkelen «Visste du at hester løsner tungebåndet» skrev jeg om hvordan en advokat unnlot å fortelle om sykdommen sin, fordi hun trodde at det ville gjøre at hun ble støtt ut av jobben. Det å vise sårbarhet er ikke noe som nødvendigvis blir løftet fram som en god egenskap i arbeidslivet, og det er selvfølgelig grenser for hvor sårbar man skal vise seg. Men ved å dele tanker om felles opplevelse eller noe som har direkte innvirkning på jobben kan istedenfor å gjøre deg svakere, snarere vise seg å gjøre deg sterkere. Det kan skape til et tettere bånd mellom kolleger og skape mer tillit, det kan føre til at andre også våger seg utpå og åpner om sine kamper – og gjennom det kan det kanskje føre til ny innsikt om hvordan dere kan møte hendelser på jobben på en annen måte. Det kan også, og dette er kanskje den viktigste, gjøre at du blir sterkere i deg selv, at du ser klarere og skiller lettere på hva som er ditt og andres.
Den fysiske effekten
Jeg har kjent på det selv også, hvordan spenningen jeg hadde inni meg forsvant i det jeg hadde fått snakket med utvalgte kolleger om mine opplevelser i akuttpsykiatrien, det er ikke bare noe jeg har observert fra utsiden. Min erfaring er at i det vi har fått satt ord på det som kverner, uavhengig om det er tunge tanker eller en opphopning av bagateller, letter følelsen umiddelbart. Tankene klarner, vi ser verden på en ny måte, plutselig trekker vi andre slutninger enn vi ville ha gjort før vi fikk snakket om det. Det er noe med å få ut det som ligger å trykker på som en trykkoker. Det mest fascinerende er at det har en synlig fysisk effekt. Stegene blir lettere, skuldrene blir mindre anspent, pusten blir friere og ansiktet får et annet drag. Den befriende følelsen når ordene er sagt og tankene er sortert er vanskelig å beskrive, men den er til å ta og føle på – både for oss selv og de rundt oss.
Siste kommentarer