Aktuelt,  Demokrati

Baklengs inn i fortiden

I dag ble den nye regjeringen presentert, og vi har tatt nok et steg baklengs inn i fortiden. Det er ikke det, jeg anerkjenner en del av det Solberg-regjeringen har fått til og står for, men de overordnede signalene som sendes ut overskygger dette.

Som for eksempel den argumentasjonen som stadig oftere benyttes for å få gjennom sitt synspunkt, klart overrepresentert av FrP. Den legitimerer en holdning om at der er i orden å skille mellom mennesker basert på kultur, tro og hudfarge. Selv om de selv hevder å ikke være rasister, bygger de oppunder holdninger som skaper fordommer og splid. Solbergs metode for å møte disse splidskapende ytringene, som har kommet som perler på en snor, samsvarer ikke med hennes intensjon om å skape samhold. Den som tier samtykker, sies det, om man ikke nødvendigvis samtykker, gir stillheten signaler om at det er akseptabelt. Det kan godt være at hun er en tydelig leder innad, men utad har hun fremstått som fraværende, konfliktsky og sen i avtrekkeren. I retorikken snakker vi om kairos, å gripe øyeblikket som oppstår for så å handle – det vil si handle med ord. Hun har hatt mange kairos-muligheter som hun ikke har benyttet de siste årene, og det er ikke etosbyggende for henne som statsminister.

Vi har vært her før, der stilltielse og splittende argumentasjon fikk for stor plass. Hvis vi skal gå inn i fortiden må vi i det minste gå riktig vei og se med åpne øyne konsekvensene av det som dannet opptakten. Vi må kunne dra paralleller. Vi må forstå når det er i ferd med å ta feil retning. Ordskiftet har gått over i det ekstreme. Det åpner opp for enda mer ekstreme meninger og holdninger.

Og så er det den nye regjeringen, her kommer nok et signal som tilhører fortiden. Ikke den romantiserte fortiden, men nok en gang den splittende og fordomsfulle. KrF’s Kjell Ingolf Ropstad har blitt tildelt ministerposten med ansvar for barne- og familiepolitikken, men, hvis vi skal tro nrk.no, får den ferske statsråden slippe ansvar for likestilling og homopolitikk. I følge nrk-kilder av ukjent opprinnelse (som jeg derfor tar med en klype salt, men likevel ikke verre enn at jeg trekker det fram) handler dette skillet om «at KrF skal få rendyrke barne-og familieprofilen sin, men slippe støy knyttet til særlig LHBT+ og abortspørsmål som er krevende for KrF.» (nrk).

Før jeg går over til dagens hovedbekymring – homopolitikk? Det her er på NRK sin kappe. Ved å benytte den betegnelsen har vi allerede skissert opp et markant skille mellom, om og rundt mennesker med ulik seksuell legning, eller sagt på en annen måte – vi kategoriserer mennesker som har andre seksuelle preferanser enn det vi som samfunn har satt som en norm. Homopolitikk har ingen umiddelbar positiv konnotasjon.

Så over til kjernen. Jeg må innrømme at min umiddelbare reaksjon var at det er jammen godt at Ropstad ikke skal ha noe med likestilling å gjøre. Men før den reaksjonen hadde fått lagt seg, kom erkjennelsen av hva det egentlig betyr: En barne-og familieminister som ikke anerkjenner familier som har konstellasjoner utover den tradisjonelle mann-kone-barn. En barne- og familieminister som ikke anerkjenner barn og unge som har andre dragninger enn de tradisjonelle jente-gutt forelskelsene. En barne- og familieminister som ikke anerkjenner en kvinnes rett til å bestemme over eget liv og egen kropp.

Igjen gjør Solberg en snublende runde rundt grøten. Er hensikten når hun danner regjering å slippe støy eller er det å finne de som kan gjøre en best mulig jobb til å drive landet framover? Jeg håper og tror at det er det siste, i så fall må hun plassere kandidatene sine slik at de ikke driver det bakover. Selv om barne-og familiepolitikk er viktig for KrF, er det ikke dermed sagt at de bør ha ansvar for det området, eller at Ropstad er kandidaten som bør inneha den ministerposten. Regjeringskabalen er et puslespill, det ser for meg ut som ikke brikkene har blitt lagt helt riktig enda. Hva som er riktig er ikke enkelt å si, men en pekepinn bør være at vi beveger oss framover samtidig som vi har et blikk på fortiden og ser konsekvensene av den politikken som ble ført da. Vi har kommet et godt stykke på vei med likestilling og selvbestemmelse. La oss ikke gå tilbake i tid.

Foto: nrk.no