Skattekammer

Antikk øvelse i moderne innpakning

 

Øvelse gjør mester, så også blant antikkens menn. Talekunst ble ikke tatt lett på. Den vordende taler begynte med ulike øvelser for nettopp å øve opp sine ferdigheter som talere.

Disse øvelsene ble kalt gymansmata, som retoren Nikolaos definerer som “en middels vanskelig øvelse med sikte på å styrke seg til større oppgaver”. Progymnasmata besto av av et dusin ulike øvelser, et av dem var ekfrase. Ekfrase betyr beskrivelse og er en inngående beskrivelse av et hendelsesforløp, et sted en gjenstand eller en person.

Sofisten Aphtonius (slutten av år 300 evt.) skriver at “one should describe both persons and things, occasions and places, dumb animals and, in addition, growing things; persons.”⁠1 (Jeg finner det ustyrtelig morsomt å lese hvordan de skrev og omtalte ting og hverandre.) Målet med øvelsen var å lære eleven å fremstille noe anskuelig og levende – og dermed også overbevisende.⁠2

Jeg har forsøkt meg på et par av disse øvelsene, og de er både morsomme og utfordrende. Under kan du lese en ekfrase som jeg skrev i forbindelse med en oppgave i faget klassisk retorikk, inspirert av min daværende jobb i psykiatrien. Den er ikke nødvendigvis helt korrekt eller god, men den gir et innblikk i hvordan en slik ekfrase kan se ut.

 

EKFRASE: EN DAG PÅ SKJERMING

Skrittene høres i korridoren. Rolige, lange steg som vitner om selvsikkerhet, trygghet og lange ben. Han kommer til døråpningen og huker seg litt ned i det han går gjennom den. Blikket hans sveiper over rommet og han nikker bortimot usynlig til alle som er der, før han setter seg i den store stolen. Han venter på rapport slik at dagen kan begynne. Lyttende nikker han bekreftende til beskjedene som gis, og stiller spørsmålstegn ved det som er uklart. Rapporten er godkjent, dagen kan begynne. Han reiser seg, ordner på olabuksen som så vidt sitter på hoftene. Lett foroverlent går han ut i korridoren igjen. Med de samme rolige, lange stegene forsvinner han inn på det første rommet for å gi seg tilkjenne. Tilbake igjen setter han seg i stolen nærmest vinduet, lener seg godt tilbake med bena på stolen ved siden av – og venter.

Tålmodig sitter han der og lytter, lytter til det som blir sagt, sier ikke så mye selv. Når han sier noe lytter de andre, han besitter mye kunnskap. Kunnskap han har ervervet gjennom mange års erfaring. Kunnskap han handler etter. Kunnskap han deler når tiden er moden for det. Det går i gangen, hektiske skritt, etterfulgt av nitidig banking på den åpne døren og en påfallende taleflom. Det ene spørsmålet tar det andre, og den røde tråden i taleflommen rakner. Han reiser seg rolig opp fra stolen, retter på buksen og går ut i korridoren. Han lytter til taleflommes opphav før han geleider henne tilbake inn på det første rommet. Taleflommen øker i styrke og volum, gråten sitter løst og beskyldningene hagler. Tålmodig setter han seg ned rett overfor den hektiske. Lytter en stund, før han bryter inn med mørk, trygg stemme. Han stiller spørsmål. Han forklarer. Han realitetsorienterer. Med enkle ord og skremmende direkthet. Tilsløring hører ikke til her. Innpakning av livets realiteter kan være dårlig medisin. Roen senker seg for denne gangen. Han avtaler å kikke inn om 10 minutter, og avtalen holdes.

 

Når han sier noe lytter de andre, han besitter mye kunnskap.

 

Igjen sitter han i stolen, tilsynelatende henslengt og opptatt av sin egen altoppslukende interesse. Det gutteaktige ansiktet sprekker opp i stort smil når temaet berøres, de mørkeblå  øynene glimter av interesse når man hengir seg til en filosofisk undring over faglige fenomener. Lyden av et smell fra det innerste rommet når ørene hans, etterfulgt av skrammelet fra ramlende gjenstander. Med syvmilssteg er han på pletten umiddelbart. Ingen tid for å rette på buksen denne gangen. Behovet for å ommøblere ble for sterkt hos beboeren på det innerste rommet. Med bordet i hendene, klar til å kaste det mot alt som rører på seg, lyser redselen ut av øynene hennes. I sin rutete skjorte står han der rolig foran henne. Høy, mørk og trygg. Klar til å ta i mot hvis hun kaster. Han har fått selskap nå av de andre – like rolige, dog ikke alle fullt så høye og mørke. Alle klare til å ta i mot hvis hun faller – faller for fristelsen eller faller for håpet. Med streng godhet får han henne til å sette ned bordet. Med omsorg i den mørke stemmen forklarer han at det hun ser er det bare hun som ser. Med klarhet i ordene når han inn. Redselen er ikke borte, men den er dempet. Hun vil hvile. Han ser på de andre som var ryggdekningen hans og gir dem et stille nikk. De er alle en viktig del av den unisone tryggheten som utstråles. han setter seg utenfor døren hennes så hun kan få følelsen av å hvile trygt. Han er der. Han er tilstede.

 

Med klarhet i ordene når han inn.

 

Etter en stund blir han avløst, lett foroverlent uten å virke lut kommer han inn til de andre igjen. Det er tid for å skrive rapport. Distré stryker han seg over de mørke skjeggstubbene når han skal finne de rette formuleringene, han setter sin ære i at det blir riktig. Dagen går mot kveld, kveld går mot natt. Det er tid for å vende nesen hjem. Han avgir rapport til neste skift – ryddig, klar og tålmodig før han retter på buksen og bøyer seg en anelse i det han går gjennom døråpningen. Igjen kan skrittene hans  høres i korridoren. Sikre og med lange steg, men takten er raskere denne gangen. Han skal hjem.

anImage_5.tiff

1 Aphtonius. Progymnasmata. Greek Textbooks of Prose Composition and Rhetoric

2 Øyvind Andersen. I retorikkens hage

 

LagreLagre