Arkivet Rhetor

Alt skjer av en grunn

I beste sendetid på lørdag sitter Sylvi Listhaug i stolen hos Anne Lindmo og parerer spørsmålene med at hun tror alt skjer av en grunn. Ikke lenge etter begynte twitterstormen.

Sylvi Listhaug på Lindmo
Sylvi Listhaug. Foto: NRK

Det er få politikere i Norge som får det til å koke i sosiale medier som Sylvi Listhaug. Hun vekker til live sterke følelser hos mange. I etterdønningene av uttalelsene hennes er temperaturen høy i kommentarfelt, blogger og på sosiale medier. Hun selv kommenterer sjelden. Det kan se ut til å ha blitt et varemerke for henne, det å ikke gå inn i debatten når hun har sagt det hun ville si. Hennes uvillighet til å se seg tilbake og reflektere over hva hun har gjort skaper ny debatt.

 

Hos Lindmo

Anne Lindmo fresh, blid og fremoverlent begynner med småsnakk før hun begynner å sirkle inn mot selve kjernen i intervjuet. Sylvi Listhaug, fresh, blid og utilnærmelig begynner med lett avvæpnende svar før hun tar fram skjoldet. Desto mer Lindmo forsøker å få Listhaug til å ta et blikk innover eller et lite øyekast bakover for å se om det var noe som hun kunne gjort annerledes i det politiske dramaet som førte til at hun trakk seg tilslutt som justisministe, desto mer utilnærmelig ble Listhaug. Hun mente at sagt var sagt og spist var spist, at det var ingen vits i å se på det som har vært. Lindmo mente at det var det. Desto mer hun sirklet og dyttet, desto oftere kom svaret “alt skjer for en grunn”. En interessant uttalelse om en begivenhet der grunnen kan synes åpenbar, en serie av naturlige hendelser som reaksjoner på foreliggende handlinger. En justisminister som over tid har vært i utakt med rollen sin; som postet et provoserende innlegg på en offentlig kanal, som hennes facebookside er, med både inkorrekt og angripende innhold på et annet parti; som var totalt fraværende fra debatten som oppsto rundt dette innlegget, som etter påtrykk fra både medier, andre partier og egen sjef både en, og to, og tre og fire ganger måtte be om unnskyldning fra Stortingets talerstol; som fikk et mistillitsforslag fra opposisjonspartiene rettet mot seg; som bragte regjeringen mot en regjeringskrise. Den, for meg, ikke like åpenbare grunnen var at dette var organisert av Vårherre og hadde ingenting med de valgene Listhaug selv tok.

 

Desto mer hun sirklet og dyttet, desto oftere kom svaret “alt skjer for en grunn”

Ansvarsfraskrivelse

Det er mange ting jeg kunne gripe fatt i her, som Lindmos intensjon med å ha Listhaug som gjest, at Listhaug virket ukomfortabel og distansert, at det kunne tyde på at spørsmålene ikke var diskutert i forkant. Men jeg blir sittende igjen å fundere på dette begrepet – ‘alt skjer av en grunn’. Det henger i luften. Hva er grunnen? Hvem råder over den? Hvorfor tyr vi til den? Er det en måte å distansere seg fra noe, slippe å kjenne på det, å gå inn i problemet? Er det rett og slett en måte, i dette tilfellet som i mange andre, å fraskrive seg et ansvar på? En måte å unngå å se seg selv i speilet. Man flytter ansvaret fra seg selv og over på noe som ligger utenfor en. Og når dette da lenkes opp mot den kristne troen flyttes ansvaret over på noe som er større enn en selv. Frasen «alt skjer for en grunn” er sterkt forbundet til kirken, og fremstår som en trøst når noe uventet inntreffer, når man ikke finner svar. Det blir en krykke man kan lene seg på, en krykke tildelt av den øverste sjef. Er det egentlig en trøst? Den gir ikke noe svar, det bringer i stedet fram flere spørsmål. Det gir en ukomfortabel vaghet.

 

Man flytter ansvaret fra seg selv og over på noe som ligger utenfor en.

 

Om Listhaug har reflektert over det som har har skjedd de siste ukene tror jeg helt sikkert. At hun ikke vil gå inn på det i godstolen hos Lindmo kan kanskje være et resultat at det ikke samsvarer med den  profilen hun har bygd sitt politiske navn på. Politikeren Sylvi Listhaug som ikke ser seg tilbake, som går framover og som sier det hun mener. Lindmo klarte ikke å få Listhaug til å reflektere over sine valg. Å gi folk et innblikk i at hun reflekterer over det som har vært, at hun vedgår å ha gjort en feil eller at hun peker på hvor hun kunne ha handlet annerledes ville ikke ha ødelagt bildet av politikeren Listhaug. Det er ingen svakhet å vedgå en feil, det er snarere en styrke. Folk liker å høre at andre som har gått på trynet er ærlige om det og forteller hva de har lært av det. Det ville trolig vært en større etosbygger for Listhaug enn den strategien hun valgte.