Rytterstatuer har alltid fascinert meg. Ekvipasjen, så stolt, så grandios, så elegant. Høyt til hest får rytteren alltid en annen holdning enn om hen satt på en stol eller sto på sine egne ben. Det er et kraftfullt bilde. Hester utstråler kraft og gir det også til sin rytter. Historisk sett var hester stort sett for de priviligerte, for de mektige — og høyt til hest virket de enda mektigere. Og det er nettopp derfor rytterstatuer ble et så sterkt symbol – den som ble portrettert fikk enda mer makt eller ble forhøyet etter sin tid.

Det er én ting som fascinerer meg litt mer enn denne maktdemonstrasjonen: Hvorfor gaper hestene?

Antikkens rytterstatuer

Vi ser det allerede i den første statuen som har overlevd — Artemision fra ca 150-146 før vår tid. Det ser ut som hesten er i ferd med å ta sats og hoppe over en bredde, med bakbena i bakken mens den strekker seg opp og fram med forbena strekt ut foran seg. Statuen slik den fremstår i dag viser hesten uten hodelag, men basert på rynkene i munnviken samt den lille rytterens hånd har hesten åpenbart hatt det. Vi kan derfor gå ut fra at det kan ha vært et bitt i hestens munn.

Drøye 200 år senere, rundt 173-76 vår tid, finner vi en annen rytterstatue, av en litt annen art — den eneste rytterstatuen bevart fra antikken av en keiser til hest. Det er Marcus Aurelius, keiser i Roma fra 161-180. Der den første statuen viser en slank og sparsommelig utstyr hest, møter vi her en svært muskuløs hest med mye utstyr. Også på denne statuen synes tøyler å ha gått tapt. Hesten har både hodelag og bitt, og vi ser av hånden til Marcus Aurelius at han egentlig holder de i venstre hånd, tilsynelatende lett, men med tanke på hestens hodeposisjon, kan det synes å ha vært med en hard hånd. Her gaper hesten omtrent like mye som vi ser dagens hester gjøre på dressurbaner på grunn av at de har kjeften full av alle mulige slags bitt og remedier snøret sammen i og rundt kjeften.

Romas rytterstatuer

Antikken lever i oss selv nå, to tusen år senere. Vi kopierer og bruker antikkens ideer som en slags forankring av makt. Dette har blitt gjort gjennom hele historien, og i noen perioder har antikken vært det virkelig store idealet. Rytterstatuer ble en måte å portrettere mektige personer — hovedsakelig menn — tydelig preget av antikkens framstilling.

På min vandring gjennom Roma, fant jeg gapende hester overalt. Det viser seg at det gapende uttrykket ble med i mer moderne tids rytterstatuer.

Berninis Constantine I, riktignok ikke en statue, men en integrert del av Scala Regia som ble avduket i 1670, viser keiseren på en hest i samling, med bakbena i bakken og forbena i luften. Her er ingen tøyler som trekkes i munnen. Likefullt er munnen åpen.

Berninis statue av Louis XIV, fra 1669-1670, viser solkongen på sin hest i samling. Det er mye bevegelse i hesten og det ser nærmest ut som den forbereder seg til en kapriol – et sprang innen dressurridning som regnes som den vanskeligste øvelsen, tydelig inspirert av Constantine-statuen. Og hesten – den gaper.

I forhallen til St Peterskirken ser vi framstillingen av Karl den store fra 1725. Også her ser hesten ut til å være i samling, og har hodet trukket tilbake — og gaper. Riktignok gaper den ikke høyt, slik en del av de andre gjør, men nok til å vise tenner.

Giuseppe Garibaldis imponerende statue fra 1895 på Gianicolo-høyden er heller intet unntak. Hesten står i ro på lange tøyler, med alle fire ben i bakken, mens Garibaldi skuer utover sitt Roma, som den seierherren han var. Til tross for denne roen står hesten og gaper.

Statuen av Carlo Alberto fra 1900 ved Quirinale-palasset viser en hest i bevegelse, som i sakte galopp. Hodet er bøyd nærmest helt inntil bringen og hesten gaper stort.

I Villa Borghese parken viser statuen fra 1926 Umberto I og hesten i holdt, mens rytteren ser ut til å hvile hånden sin bak på flanken til hesten. I likhet med Carlo Alberto-statuen er hodet helt inn til brystet og munnen er på vidt gap.

Den eneste statuen med kvinnelig rytter, deler fellestrekkene som de “tradisjonelle” statuene med mannlige ryttere. Statuen av Anita Garibaldi fra 1932 på Gianicolo-høyden, bare et steinkast unna sin ektemanns, viser en hest i full fart på vei framover og antageligvis over en hindring. Den ser ikke ut til å verken hodelag eller tøyler, likefullt gaper den høyt. Det samme gjør hestene som omkranser monumentet under.

Og sist, men ikke minst, den enorme statuen av Vittorio Emanuele II fra 1911-1935 på Piazza Venezia, viser en gapende hest i samling. Med hodelag, bitt og doble tøyler, som ikke ser ut til å være spesielt stramme.

Et underlig ideal

Men hva skal disse gapende hestene egentlig symbolisere? Er det bevegelsen som fører til gapingen? Skal det framstille at rytteren er i fart og har kontroll? Skal det fremheve kraften som disse rytterne klarer å tøyle? For vi ser når hester slåss har de åpne munner. At når det er fare er munnene dere åpne. Kanskje er det nettopp dette de ville vise?

Det samme uttrykket har også blitt videreført i nyere statuer, slik som i bronseskulpturen på Aker brygge og “Rumours of War”-statuen, begge fra 2019. Derfor var det nesten befriende å se at statuen av Dronning Elizabeth II, avduket i mai 2022, ikke har dette uttrykket. Til tross for mye tøyler og remedier, framstår statuen som en harmoni mellom hest og rytter. Det er vel slik vi har lært å kjenne hestemennesket Dronningen.

I dag vet vi at det ikke er naturlig at en hest gaper når den løper, beveger seg – fort eller sakte – eller står stille. Det er noe som forårsaker dette. Det er et tydelig tegn på at noe skaper ubehag for hesten

Spørsmålet jeg ikke har klart å finne ut av enda, er hvorfor blir det fanget i en statue? Hva er det det skal formidle til betrakterne? Dette må jeg undersøke nærmere.

Året er 13 fvt. og et nytt bygg reises i Roma. Keiser Augustus lager et amfiteater som ikke ligner noe annet. Det dediseres til hans nevø og utpekte arvtaker, men nå avdøde, Marcus Claudis Marcellus

2000 år senere ser det helt annerledes ut. I tiden i mellom har mye skjedd. Det har blitt delvis revet, vært en middelalderfestning, blitt ombygget til renessansepalass. Materialer har blitt brukt til andre bygg, f.eks. til bruen til Tiberøya. I denne perioden vokste grunnen bokstavelig talt oppover ørene på teateret, eller i hvert fall oppover buegangene.

Og så kom Mussolini. Det er takket være han at vi ser teateret slik vi ser det i dag. Så vondt det enn gjør. Som de fleste andre steder i Roma har han satt sine veldig synlige og litt mer usynlige spor.

For det første ryddet han rundt teateret. Ikke han selv, selvfølgelig – han hadde folk til slikt. Men han ble da observert spradende rundt på byggeplassen (bilde). Folk som bodde rundt teateret ble skippet ut av bysentrum og inn i de sjelløse nye forstadene. Grunnen var todelt: sluminntrykket skulle renses og Mussolinis paradegate og spradegate til den nye stasjonen måtte få plass. Og hva var bedre enn at Marcellusteateret framsto som hans maktsymbol? Mussolini skulle nemlig få besøk av Hitler, og da var det viktig å framstå som den helten han (selv mente han) var. Hus ble revet, området ble gravd ut, gater ble bygget og symboler ble reist. På toppen av teateret var det et palazzo i privat eie, så han kunne ikke røre det. Folk med penger, kaster man ikke ut i forstedene, må vite. Han videreførte noen buer, i en typisk fascistperiode-stil for å støtte opp. Fint gjort egentlig.

Hvorfor bevare dette teateret og rive andre ting som sto rundt? Jo, fordi Mussolini så på seg selv som keiseren – Il Duce, lederen. Han var den nye Augustus, og refererte til seg selv som det. Han hadde høye tanker om seg selv. Teateret var viktig for Augustus, og dermed ble det et viktig symbol for Mussolini. På veggen som var synlig fra veien – i perfekt høyde for alle som passerte– var det en tavle som ser gammel ut. Men synet bedrar. Tavlen viser inskripsjonen “A VII E F”. Det betyr fra det syvende året etter fascismen. Den maktkåte Mussolinini forsøkte å innføre sin egen tidsregning. Om Hitler ble imponert? Han kom aldri så det var mye house cleaning til ingen nytte. Tavlen er forresten like synlig i dag.

Vi kan si mangt om Mussolinis keiser-kompleks, men uten det hadde vi kanskje ikke hatt denne perlen av en antikk struktur stående så synlig i bybildet.

Vi har lett for å tenke på fortiden som bestående av mennesker som hadde andre kvaliteter enn oss. Kanskje vi dehumaniserer de litt. Det var en alvorlig tid, livet var for de aller fleste svært hardt. De hadde sikkert ikke overskudd til å drive med slike tulleting som vi fort kan holde på med. Ting som vi kanskje tenker er typisk moderne tid. Vel, mennesker er mennesker, og slik sett har vi kanskje ikke forandret oss så mye.

Måten de gamle grekerne og romerne snakket til og om hverandre, var brutalt direkte og ikke så rent lite komisk. I hvert fall sett i retrospekt. De øste av seg med karakteristikker av hverandre, som ikke kan tolkes som særlig annet enn krenkende. Ofte var det også med hensikt. Det er faktisk nesten som det vi ser i sosiale medier i dag: Tidvis en total mangel på filter.

Grafitti er ikke et 80-talls fenomen, slik vi kanskje kan innbille oss at det var. Grafitti kommer av latin og betyr risninger. Det var altså å risse noe inn i sten.

Antikkens form for sosiale medier, var veggene utenfor vannhullet Der ble karakteristikker og karikaturer risset inn til spott og spe for alle som passerte. Vi kan jo se for oss hvordan et noen glass med vin løsnet kreativiteten. Men de tok i bruk vegger andre steder også. Som i basilikaer og andre hellige bygg. I vakre Santa Costanza mausoleum er det ironisk nok, sett med våre vår tids øyne, en vegg hvor grafitti synes.

Fornærmelsene ble risset inn over en lav sko. Det kunne være tegninger, som for eksempel der hvor en person blir framstilt med ekstremt neseskaft eller andre overdrevne eller underdrevne trekk. Og det kunne være tekster, som for eksempel: “Theophilus, ikke utfør oral sex på en jente opp mot en vegg som en hund” (risset inn på en vegg i en bygate), eller “Epaphra, du er skallet!” og “Phileros er en evenukk!” (begge risset inn i en basilica).

Grafitti trengte ikke bare å handle om devaluerende karakteristikker av andre, det kunne også være selvpromotering.

Det er funnet mange slike inskripsjoner fra antikkens dager, slik som fra Lupinare (bordell) i Pompeii fra år 79 fvt: “Solemnis var her, en dyktig utøver” (under tilføyd): “Solemnis, du er den perfekte elsker”.

Hva var Soemnis en dyktig utøver av? Elskovskunsten? Er det en av hans utvalgte elskerinner som har tilføyd under, eller er det han selv? Ved bordellet Lupinare var det mange som hadde behov for å uttrykke seg på flere vis, slik som dette: “I screwed a lot of girls here”.

Illustrasjoner som gikk igjen var tegningen av penis, ikke nødvendigvis knyttet til fornærmelser. Det var antagelig den mest illustrerte kroppsdelen, da som nå. Det var ikke bare i tilknytning til bordeller at disse ble funnet. Det var et ganske vanlig syn i bybildet –og som annotasjoner i bøker(!).

Noen hadde bare behov for å fortelle at de hadde vært der: “Gaius Pumidus Dipilus var her 3. oktober 78” (det kan også ha vært noen andre som skrev). Mens andre skrev en siste hilsen i en basilica, slik som pyrrhus til sin kollega Chius: “Jeg sørger fordi jeg hørte at du har dødd; så dermed farvel.”

Typiske slike ting vi ser på offentlige toaletter om fortapt kjærlighet, fant vi også i antikken: “Slemme Lalagus, hvorfor elsker du meg ikke?” og “Atimetus gjorde meg gravid”. Litt motivasjonssitater var det også plass til: “Når du er død, er du ingenting” (inne i Senatshuset).

Det er en drøss av eksempler på grafitti fra den tiden, og det er et morsomt fenomen. Doktorgradsstipendiat Joonas Vanhala forsker på romerske fornærmelser i Pompeisk graffiti, og jeg var så heldig at jeg var tilstede på en av hans presentasjoner av prosjektet sitt i den tidlige fasen. Så interessant og så komisk.

Det det egentlig viser oss er at vi har kanskje ikke endret oss så mye, vi har bare endret medium — og kanskje fått lagt inn et og annet filter.

---

Kilde:

https://pastebin.com/tKLSWjSt

Da jeg var på min o’store italienske reise i 2021 forelsket jeg meg grundig. Det var ikke bare Roma som helhet jeg forelsket meg i, jeg ble hodestups forelsket i noen av byens utallige artefakter. Et av disse var rytterstatuen av Anita Garibaldi.

Det er meg en gåte at jeg ikke hadde sett denne før vi ble introdusert for den i en forelesning med Det norske instituttet, fordi den er plassert på Gianicolo-høyden som er et av mange favorittsteder jeg likte å rusle rundt på. Da jeg oppdaget den var jeg solgt. Den er noe helt for seg selv. Den er noe helt for meg

Anita hvem sa du?

Anita Garibaldi fikk heltinnestatus i Italia på grunn av hennes ukuelige kamp side om side med frihetsforkjemper-ektemannen Giuseppe Garibaldi som førte til Italias samling i 1861. Fire barn var ikke en hindring for hennes frihetskamp, hun var altså ikke en A4-husmor av sin tid. Gravid med sitt femte barn døde hun av sykdom, midt i kampens hete, og ble hurtig og overfladisk begravet i Ravenna. Historien om Anita og Giuseppe blir framstilt som en lidenskapelig kjærlighetshistorie, romantisert og hedret.

På begynnelsen av 1930-tallet ble hedringen av henne formalisert: Hun ble foreviget til hest i bronse, på toppen av det som skulle bli hennes gravkammer. Levningene ble hentet fra Ravenna og plassert i hennes nye, vakkert dekorerte evige gravsted på Gianicolo bare noen hundre meter unna ektemannens rytterstatue.

Oppdragsgiveren var forunderlig nok Benito Mussolini. Forunderlig fordi hun ikke akkurat kunne sies å være hans idealbilde av kvinner. De skulle holde hus og hjem i orden, og være underdanige sine menn. Det var vel så langt fra det Anita var. Mange historier sirkulerer om hvorfor Mussolini satte opp denne statuen, men at det var politisk motivert må vi vel gå ut fra.

Rytterstatuer

Rytterstatuer er ikke noe alle og enhver blir hedret med, det er knyttet til høy status og ære. At en kvinne skulle hedres slik var ikke vanlig. Så vidt meg bekjent, er dette den eneste rytterstatuen med kvinnelig rytter i Roma, og i verden tror jeg vi kan telle de på ti fingre. Kanskje ikke antallet stemmer, men indikasjonen er riktig. Det er svært få statuer av kvinnelige ryttere i bronse sammenlignet med tilsvarende statuer av mannlige ryttere. Helt fra antikken har rytterstatus symbolisert makt og posisjon, og ved å gi Anita en slik statue var også en måte å signalisere hennes betydning. Mussolini dro veksler på så mye fra antikken, og at han bestilte og innviet dette monumentet reflekterte selvsagt tilbake på han — makt og posisjon.

Anita – rytteren

Men hvordan ble hun fremstilt? Det er her jeg forelsket meg fullstendig.

Mens hennes ektemann i bronse sitter på en hest som står stille og han ser utover på Roma (eventuelt ned på Vatikanet –ulike fortolkninger her) i en tilsynelatende zen-tilstand, er Anita i full fart. All den energien som man kan få inntrykk av at preget livet hennes er samlet i statuen. Hesten er i fullt firsprang, på vei til å hoppe over et hinder, mens hun, i damesal, sitter klistret i salen med en pistol i høyre hånden og et spedbarn i venstre. Statuen bekrefter det narrativet som er skapt om henne: en halvvill brasilianer til hest.

Det opprinnelige motivet som kunstneren, Mario Rutelli, hadde skissert var større og hadde et annet uttrykk enn det ferdige. Ifølge Rutellis barnebarn insisterte Mussolini på at hun skulle ha barnet i armene, noe som førte til en ubalanse i statuen. Det var kanskje Mussolinis måte å få det til å passe mer med hans kvinneideal — kvinner skulle føde og ta seg av barna.

Det er så mange ting som foregår på en samme tid med denne statuen, og et av prosjektene mine framover er å undersøke hvordan vi forstå denne statuen retorisk. En ting er hva Mussolinis intensjon med oppdraget, utformingen og åpningen, en helt annen ting er hva statuen, og monumentet i sin helhet formidler. En av de første tingene som slår meg er framstillingen av kvinnen. De andre rytterstatuene vi finner i Roma er preget av ryttere som sitter i ro på hesten. En og annen slår ut en hånd, som en gest, slik som Marcus Aurelius som vi finner på Kapitol-høyden. De mannlige rytterne sitter til hest/rir, de gjør én ting. Anita gjør tre ting på en gang: hun rir, hun skyter og hun passer barn. Det er et kjent bilde av kvinner versus menn — kvinnene skal være multitaskere, menn er solotaskere.

Monumentet som statuen står på er også verdt å ta nøyere i øyesyn, også her er det uttrykk for veldig mye energi. Det vil jeg skrive om senere. Har du lyst til å se litt annet enn hvite marmor-statuer, er dette monumentet absolutt verdt turen opp til Gianicolo.